Sommersol og krigstraumer

Det burde vært spot on: Barn med krigstraumer som får komme til en sommerøy og spise og leke, bli glade og mette. Vi bor i et Europa der det kriges, og der mange barn, både russiske og ukrainske, kunne trenge en pause fra alt som er vondt.

I Maja Lunde og Lisa Aisatos tredje bind i årstidskvartetten, Vindmakeren, følger leseren elleveårige Tobias på vei til et sommeropphold på øya Værland, et stykke fra den krigsherjede byen han bor i til vanlig.

Sommer med sur fisker

Tobias har sett for seg en koselig familie han skal få være del av disse ukene, men havner i stedet hos den sure fiskeren Lothe – og hun er slett ikke interessert i å få en elleveåring i hus.

Hos Lothe oppdager Tobias et hemmelig rom fullt av malerier, og snart finner han igjen bilder med samme signatur hos andre han besøker. Tobias skjønner at han har fått ferten av en historie det går an å nøste i.

Til nå har årstidskvartetten handlet om ensomme barn: Julian i Snøsøsteren som mistet storesøsteren sin og synes det er vanskelig med jul, Lilja i Solvokteren er også ganske alene med alt hun tenker på. Det samme gjelder Tobias i Vindmakeren. Han bærer med seg vonde minner fra krig, minner han ikke har fått bearbeidet.

---

Illustrert fortelling

Maja Lunde og Lisa Aisato

Vindmakeren

Fra seks år

192 sider, Kagge forlag 2023

---

Alle bøkene i denne serien inneholder magisk realisme. Julians møte med Hedvig, det nesten magiske drivhuset til Liljas bestefar. Også i vindmakeren finnes det en overnaturlig kraft, og den vil barnets beste.

Kontrasten mellom krigslivet og det fredelige sommerlivet er stor. Tobias finner seg likevel ikke til rette hos Lothe, som åpenbart ikke vil ha ham der. Han utforsker øya, og plukker snart opp sagnet om vindmakeren, som er løselig knyttet til Lothes hemmeligheter.

Traumer og floker

Selve fortellingen oppleves tammere enn i de foregående bøkene. Snøsøsteren hadde noe allment ved seg som gjorde den til en juleklassiker, Solvokteren hadde en livskraft som sprengte seg vei.

Vindmakeren er i større grad en fortelling der barnet nøster opp i voksnes vanskelige historier og hjelper dem på rett kjøl. Her handler det om bearbeiding av vonde følelser og urett de voksne kjenner på. Tobias og hans vonde krigsopplevelser får mindre plass.

Håndverksmessig er både Lunde og Aisato gjenkjennbare, og det vil glede mange lesere

—  Karen Frøsland Nystøyl

Mer enn i de foregående bøkene, oppleves dermed Vindmakeren som en bok voksne kanskje har større glede av enn barn: Det er de voksne som må ta igjen det tapte. Det noe voksne preget forsterkes av formuleringer som «i sin veske» i stedet for «i vesken sin».

Dessuten er boken skrevet fra Tobias’ tilbakeskuende synsvinkel. Tobias forteller denne historien som voksen, han står trygt i seg selv, og har endt opp som kunstner.

[ Bunnår for norske ungdomsbøker ]

Aisato og Lunde vektlegger viktigheten av kunst i flere av disse bøkene, som julekortmakeren i Snøsøsteren. I Vindmakeren løfter de frem både forfatteryrket og malerkunsten som avgjørende i menneskers liv. Det er en fin kvalitet.

Krigens barn

Det er ikke nødvendigvis enkelt å skildre krigstraumer. Jeg synes Lunde og Aisato får det fint til der Tobias snakker om lekebutikken som er bombet og brent – der kommer barneperspektivet frem på en effektiv og gripende måte. Det er selvsagt at et barn er lei seg for at lekebutikken er ødelagt – men det er sjelden det er det disse perspektivene som løftes frem når det er snakk om krigsødeleggelser i det daglige.

Men Tobias’ virkelige traume ligger i det han kaller Den hvite natta – og den er ikke like virkningsfull og bilderik for leseren som opplevelsen av den bombede lekebutikken. Lunde og Aisato kunne boret dypere i denne tematikken, boken hadde tålt det.

[ «Maria Olerud lever seg inn i barnas perspektiv» ]

Vindmakeren preges av en tradisjonell dramaturgisk oppbygning, den er ganske forutsigbar, og det er ankepunktet denne gangen. Håndverksmessig er både Lunde og Aisato gjenkjennbare, og det vil glede mange lesere. Selv hadde jeg nok ønsket en vindmaker som ser mindre ut som en vennligsinnet desperant fra Harry Potter-universet, at mer ble overlatt til leserens fantasi akkurat i omtalen av fenomener som dette.

Selv hadde jeg nok ønsket en vindmaker som ser mindre ut som en vennligsinnet desperant fra Harry Potter-universet

—  Karen Frøsland Nystøyl

Aisatos illustrasjoner er aller best i portrettene, og hun kommer best gjennom som historieforteller når hun bruker sterke farger. Men vindmakerfortellingen er blass både i historie og farger.

Vindmakeren er en koselig, men forutsigbar historie med et potensial som Lunde og Aisato ikke klarer å forløse helt denne gangen.