Dødens uutholdelige letthet

Døden angår oss alle, men er vanskelig å akseptere og krevende å snakke om. Når teatergruppen «Feil Teater» likevel våger seg inn i tematikken, er det med en forestillingstittel jeg har sansen for: «Husk at du skal dø».

Mellom linjene ligger en tanke om å omfavne livet, mens vi enda har det. Ifølge teaterprogrammet skal det handle om sorg og savn og det å miste noen, men også en feiring av alt som gjør det verdt å leve. At publikum dermed bærer med seg en stor porsjon forventninger til en sterk teateropplevelse, er ikke til å unngå.

Selv gruer jeg meg nesten til at hele følelsesregisteret kan komme til å bli satt i sving.

Feil spor

Halvannen time senere forlater jeg endt forestilling overraskende uberørt. Det eneste jeg har kjent på er trangen til å humre.

Feil Teater er kjent for å ha et lett og lekent teateruttrykk, som har fungert så det suser i tidligere forestillinger. De vant nylig Heddaprisen for beste barneforestilling med «Nordpolen magiske trikketransport». Denne gangen føles det i stedet ut som de har kjørt seg inn på feil spor, der den lette tonen kommer i veien for et av livets aller vanskeligste temaer.

Det er synd, når ideen er så god: Manuset er basert på timevis med intervjuer der ulike mennesker har fortalt om hva det vil si å møte døden. Om å miste en venn, en mor, et dyr, et barn – og om å leve videre.

I dette grundige forarbeidet ligger en unik mulighet til å komme tett på. Til å gi publikum noe autentisk og ektefølt, en opplevelse av å bli innlemmet i andres dyrekjøpte erfaringer. Å si noe om hva man gjør, når det å miste en av sine nærmeste også oppleves som at man mister noe av seg selv.

---

Teater

Husk at du skal dø

Av Feil Teater

Idé, manus og regi: Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers

Skuespillere: Eirin Schou Fævelen, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers

Musiker/komponist: Magnus Skaug

Lys og lyd: Thomas Gallagher

---

Berøringsangst

Men på veien til scenen er det som om Feil Teater ikke har stolt på at dette holder.

I stedet for å nærme seg alvoret, tuller teatergruppa det til med en gjennomgående lett tone og tidvis fisking etter latter.

Resultatet er en forestilling som hverken blir spesielt morsom eller særlig gripende. Og som skusler bort muligheten til å gå inn i et tabubelagt tema.

Åpenhet om døden kan lette bekymringer og lindre smerter, for den som skal dø – men kanskje mest av alt for de som skal leve videre. Da er det synd at berøringsangsten med døden også rammer Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers, som her står bak forestillingens ide, manus og regi.

Kravstort lik

Tradisjonen tro benytter teatergruppa seg av et utradisjonelt spillested.

Der de tidligere har spilt i lagerbygg, bakgårder og hager, inviteres vi denne gangen inn i en leilighet og plasseres på stoler langs stueveggen.

Forestillingen er fragmentert, i stedet for en rød tråd veksler de tre skuespillerne på å fortelle ulike, små monologer sittende midt i blant oss. Det gir en altomsluttende teateropplevelse, som gjør at vi til tross for forestillingens mangler, kjenner på en unik nærhet.

[ Julian sier han har møtt flere engler i sitt liv ]

Tidvis glimter også manuset til med noe som resonerer hos publikum. Som hjelpeløsheten i møte med en som sørger, den livgivende kraften i svart humor eller gleden over at en som har kjempet så lenge får slippe.

På ett tidspunkt stifter vi også nærmere bekjentskap med et kravstort lik, der valg av kistebærere og musikk under begravelsen, tas ut i det absurde på fornøyelig vis.

Men dessverre slipper Feil Teater aldri den lette, humrende tonen helt. Etter endt forestilling føler jeg meg snytt for mange av de sterke historiene og eksistensielle betraktningene, denne tematikken egentlig rommer.