Ny biografi får frem spenningsfeltene i Vestlys liv

Under lesningen av Mye mer enn mormor, den etterlengtede biografien om Anne-Cath. Vestly (1920–2008), innså jeg at jeg vokste opp midt mellom ideologiske konfliktlinjer i norsk barnelitteratur.

Mormor og de åtte ungene og Guro var blant mine bokfavoritter, heiet frem av farmor, alltid på barnas parti og en stor Vestly-fan. Faren min, nyklekket norsklektor, grein på nesa.

Med tittelen Mye enn mormor indikerer biograf Anne Helgesen et oppgjør med den ufarliggjørende mormor-rollen som sitter klistret til Anne-Cath. Vestly. Vestly er blant forfatterne i Norge nær sagt alle voksne har et forhold til. Færre er klar over at hun var en pioner på en rekke områder, og at hun provoserte mange i sin samtid.

Stridene om Vestlys bøker

I sin tradisjonelle vugge til grav-biografi synliggjør Helgesen stridighetene Vestlys forfatterskap har fremkalt, helt fra debuten med Ole Aleksander Filibom-bom-bom i 1952 til hennes siste bøker.

Helgesen får frem spenningsfeltene i Vestlys liv, og skriver frem slående sammenhenger mellom liv og verk. Biografen fastslår det mange har ment, at den siste delen av forfatterskapet preges av at Anne-Cath. Vestly var svekket, og at hennes siste bøker ikke burde blitt utgitt.

---

Biografi

Anne Helgesen

Anne-Cath. Vestly. Mye mer enn Mormor

508 sider, Aschehoug 2023

---

På femtitallet vakte Vestly moralsk og pedagogisk forargelse. På sekstitallet virket bøkene, som viste nøysomhet og folk som klarte seg med lite, som en torn i øyet på toneangivende kritikere som blant annet var opptatt av folks gryende materialistiske orientering. Flere oppfattet dessuten bøkene som et angrep på tradisjonelle kjønnsroller.

Utgivelsene fikk også pepper både fordi de var for enkle og for fantasifulle. Vestly-universet kjennetegnes jo av at konkrete pinner og stokker får menneskelige egenskaper innenfor en realistisk virkelighet. I sine vurderinger mente NRKs rådgiver, barnepsykologen Åse Gruda Skar, at Vestly burde «halde fantasi og røynd frå kvarandre!»

Radio-gjennombrudd

Programposten «Barnetimen for de minste» ble et gjennombrudd for Anne-Cath. Vestly. Helgesen trekker frem Vestlys skuespillerbakgrunn som noe som gjorde henne godt egnet for radiomediet, som hadde sin gullalder i etterkrigstiden. Her skapte Vestly sine viktigste karakterer.

[ Ny vind i segla for Vestly ]

I 1954 laget programlederen rabalder med Ole Aleksander, som får en lillesøster, fordi hun forteller åpent om små frø i mors mage som blir til «bitteliten». Lytterstormen mot NRK førte til at Vestly holdt på å miste jobben.

Likevel tok Anne-Cath. til motmæle med «Barnetimen for de voksne» hvor hun henger ut de som vil skjule noe så enkelt som at babyer vokser i mors mage. At monologen ble legendarisk, skjuler biografen i en fotnote. Helgesen forteller altså også norsk samtidshistorie.

På 50-tallet herjet som kjent samnorskdebatten. Ved å bruke sammenfallende former av nynorsk og bokmål, skulle vi oppnå en felles språkvariant. Mest mulig samnorsk på rikskanalen var en språkpolitisk målsetting. Vestly ville ikke endre sitt konservative riksmål, og havnet midt i stormen.

Nå ble det reist spørsmål ved om østkantens barn hadde godt av å høre så mye riksmål.

[ «Nadia Ansars selvbiografi gir innsikt i æreskulturens viktigste virkemidler» ]

Vestlys «nemesis»

Dagbladets kritiker Sonja Hagemann likte ikke Vestlys riksmål. Helgesen fremstiller henne gjennomgående som Vestlys «nemesis», og ser med et berettiget kritisk blikk på Hagemanns maktposisjon som toneangivende ekspert på barnelitteratur. Helgesen gjentar argumentet Hagemann terpet på, at Vestly var mer interessant å lytte til enn å lese, og at fortellingene var enkle og flate.

Hagemann irriterte seg dessuten over at Aurora-bøkene virket intellektuelt snobbete fordi de handlet om en privilegert akademikerfamilie. Tordis Ørjasæter hadde lignende innvendinger. Kritikerne feller dommer basert på de politiserte holdningene som inntok parnasset omkring 1970.

Helgesen sneier så vidt innom Hagemanns ideologiske tanker om barnelitteraturen som hjemstavnsdiktning. Men siden Hagemann får så mye plass, kunne vi fått utdypet hennes forankring i tanker som var utbredt i samtiden.

Biografen fortjener ros for at hun viser hvordan den samtidige mottakelsen påvirket vurderingen av forfatterskapet for ettertiden

—  Astrid Fosvold

Selv om Helgesen repeterer Hagemanns poenger, slik at kritikken virker litt monoman, fortjener biografen ros for å grave i hvordan den samtidige mottakelsen påvirket vurderingen av forfatterskapet for ettertiden: «Pioneren Sonja Hagemann fikk dominere 1970-tallets akademiske oppfatning av forfatteren. Ingen forskere nærleste forfatteren Vestlys bø­ker med et alternativt blikk. De gikk glipp av hennes litterære særpreg – det lojale barnets synsvinkel,» mener hun.

[ Bunnår for norske ungdomsbøker ]

Barnelitteraturfaget ble etablert i 1980-årene, og «[f]ørst i 1989 tok det akademiske barnelitterære miljøet et oppgjør med Sonja Hagemanns vurderingskriterier og dominans,» hevder Helgesen, som legger vekt på å vise hvordan Vestlys kommersielle suksess var omvendt proporsjonal med den akademiske anerkjennelsen.

Hun viser at den faglitterære kritikken såret, og hevder de lærdes nedsabling ødela for Vestlys forfatterskap.

Ekko av Vestlys stemme

Som en «Vestly-klon» gjør Helgesen den hun biograferer levende med korte setninger, god språkføring og enkelt ordvalg. Av og til hører vi Vestlys stemme gjennom biografens tekst.

Men den innfølende skrivemåten er også en felle. Iblant lurer jeg på om Vestly fremstår som mer naiv enn hun kanskje var? Da hun skrev om barnet i mors mage, gjengir Helgesen hendelsen som om Vestly i sin naivitet kom til å skildre et svangerskap fordi det falt henne mest naturlig. Hun visste ikke at hun ville provosere. I 1953?

En hovedkilde for Helgesen har vært Vestlys selvbiografier fra 1990 og 2000. I etterordet sier hun at hun ikke skiller ut sitatene fra selvbiografiene fordi hun lener seg på dem. Her skurrer det. Burde ikke fortolkeren snike seg bak selvforståelsen til den hun portretterer? Det hører med til historien at Helgesen går lagt i å antyde at Vestly var svekket av gryende Alzheimers lenge før sykdommen ble synlig.

Mye «liv og verk»

Anne Helgesen tolker forfatterskapet ut fra forfatterens egen tilværelse, og er opptatt av at Anne-Cath. Vestly eltet sitt eget liv godt inn i det litterære universet. Da fremstår også de områdene der Vestly var en pioner som mer rotfestet i hennes eget liv, enn i samfunnsengasjement og kunstnerisk vilje. Problemet med det, er at Vestly blir sett som en lite bevisst forfatter.

Livet og verket henger sikkert godt sammen i Vestlys tilfelle. Likevel lurer jeg på om en får en godt nok øye på de mange litterære kvalitetene?

—  Astrid Fosvold

I Helgesens optikk blir bøkene om Lillebror og Knerten en bearbeiding av forholdet til faren, og i Guro-bøkene en foredling forholdet til moren. Men de er også resultat av forfatterens gjennomtenkte estetiske valg, som igjen blir betydningsbærende.

Livet og verket henger sikkert godt sammen i Vestlys tilfelle. Likevel lurer jeg på om en får en godt nok øye på de mange litterære kvalitetene? Egentlig får forfatterskapet litt liten plass. Helgesen får sagt mye relevant om foreldrene, barndommen og pekt på et betydningsfullt miljø i ungdommen, likevel er biografien unødig detaljert i begynnelsen.

Selv om en aldri skal si hva en forfatter burde ha gjort, er det fristende å tenke at sidene her kunne vært brukt til å breie seg litt mer kontekstuelt ut senere i boka.

Tekst med nerve

I mitt voksne liv gjenoppdaget jeg Anne-Cath. Vestly sammen med mine barn. Helgesen er absolutt inne på kvaliteter ved Vestlys forfatterskap som ikke finnes hos andre, og hvorfor noen av bøkene fortsatt berører – men her kunne hun boret dypere.

Når Helgesens biografi likevel er storartet, skyldes det nerven i teksten – jeg slukte den, samt den fenomenale innsikten jeg fikk i forfatterens til nå ukjente og dramatiske historie.