«Følelsen av å være til overs, må være essensen av Elling»

Under studietida hadde jeg deltidsjobb i Nidarosdomen. Hovedoppgaven var å ta imot de besøkende: sette fram skilt, dele ut salmebøker og sørge for at turistene ikke fotograferte under kirkelige handlinger. I løpet av de tre årene kom jeg i kontakt med tusenvis av mennesker, og blant disse var en liten håndfull jeg inni meg omtalte som «Elling».

I anledning 30 årsjubileet til Ingvar Ambjørnsens ikoniske romanfigur, som først tok form i boka Utsikt til paradiset, har forlaget samlet et knippe hilsener til, og tekster om, Elling. I forordet anerkjennes erfaringen min fra kirkerommet, at mange av oss «kan ha lett for å tenke at vi kjenner Elling, at vi har ham nå». At Elling ikke bare er én figur, men en fellesbetegnelse for en type menneske, eller en samling trekk noen har mer og andre mindre av.

Ellingene som kom til søndagens gudstjenester, blant de hundretalls oppmøtte, var likevel unike hver for seg. En Elling kom tidlig og dro tidlig. Han kunne være snakkesalig, han kunne være taus, kontaktsøkende eller med blikket festa i marmorgolvet da jeg sa velkommen.

Kanskje var jeg den eneste han snakkesalige snakket med den dagen, kanskje hadde han et rikt liv jeg ikke kjente til. Men hvem er egentlig Elling? Og hvorfor har han blitt en så populær figur?

Flisespikking

Festskriftet er undertegnet flere store navn, fra Tore Renberg, Lars Saabye Christensen og Vigdis Hjorth til Lars Lillo Stenberg og Per Christian Ellefsen, som for mange er ansiktet til Elling fra Petter Næss’ filmer. Tekstene er varierte: Noen er korte hilsener, andre, som Renbergs innledende essay, går i dybden av karakteren og bøkene.

---

Festskrift

Bidrag fra Vigdis Hjort, Mímir Kristjánsson mfl.

Kjære Elling – 30 år med utsikt til paradiset

101 sider, Cappelen Damm 2023

---

Variasjonen er både en styrke og svakhet ved boka. Rekkefølgen gir tidvis tekstene et gjentakende preg. De samme sitatene og poengene kan gå igjen, og det virker som at en bevisst redaksjonell plan mangler. For eksempel i noe så lite, men merkbart som formatering av tekstene – noen er tydelig markert med tittel og forfatter, andre begynner med «Kjære Elling» og underskrift til slutt, og ulike siteringspraksiser – noen med sidetall i parentes, andre i fotnoter, og andre igjen uten henvisning.

Det kan virke som en pertentlig (litt Elling-aktig?) innvending mot et festskrift til en romanfigur, men ettersom utgivelsen først og fremst taler til «fansen», fortjener både de og jubilanten i sentrum et mer forseggjort produkt.

Ingen diagnose stilt

Foruten disse detaljene er bokas mange perspektiver på Elling fornøyelig, og tidvis tankevekkende, lesning. Blant høydepunktene er Sunniva M. Rolighetens e-post til Elling, som iscenesetter en performance med stikkordene Botanisk Hage og blotting, og Kjersti Halvorsens essay som på innsiktsfullt vis trekker linjer mellom angsten og skrivevirket.

Halvorsen, som i tillegg til å være forfatter er psykolog, tar utgangspunkt i Elling-sitatet «verdensangsten er talentets pris» som en sannhet med modifikasjoner: «Voldsomme mengder angst gir lite rom for kunst. Det samme med totalt fravær av angst». Hun går inn i skriftens terapeutiske effekt, hvordan Elling bruker ordene for å skape kontroll i sitt ensomme kaos, og hvordan diktningen blir et kontaktpunkt med andre. Som Kjell-Bjarne sier, gjør det ikke han noe at Ellings erotiske eskapader er løgn, all den tid de har vært til glede for ham.

Helene Flood har også et psykologisk perspektiv i teksten sin, stilet som en samtale om dagens åpenhetssamfunn, med Elling som gjest ved et sushimåltid (som Elling er skeptisk, men overbærende til). Her drøftes godene ved historier fra samfunnets anomalier, men også farene ved å henge skittentøyet sitt ute til tørk i beste sendetid, og sosiale mediers utstillingsvindu. I all sin eksentrisitet verdsetter jo Elling anstendighet over det meste annet.

[ «Biografien om Vestly synliggjør stridene» ]

I likhet med Ambjørnsen sjøl, unnlater heldigvis samtlige forfattere å presse Elling inn i en diagnose. Han er en person med alvorlige problemer – sjøl om romanene er morsomme, er de gjennomsyret av mørke – samtidig som problemene kan leses som symptomer på samfunnets begrensninger når det gjelder å inkludere mangfoldet i mennesket, både på et individuelt og kollektivt plan.

Nye tider

Den politiske dimensjonen tas fatt i med Mímir Kristjánssons lesning av Ellings besettelse av Gro, Arbeiderpartiet og velferdsstatens glansdager. Anstendighet er et nøkkelord også her, og Kristjánsson bruker Elling som en inngang til Aps krise nå 30 år senere. Sjøl om ingen kunne vite at antydningen om at Erna muligens hadde vært Ellings nye Gro ville slå såpass feil ut i disse dager, berikes Rødt-politikerens samfunnsanalyse av Elling som et menneskelig eksempel.

Jeg kan skjønne at Ellingene jeg liker å si jeg kjente, foretrakk Nidarosdomens fylte benkerader fremfor nabolagskirkene

—  Sigrid Elise Strømmen

Også med henblikk på Elling i ei ny tid, er bokas mest rørende innslag Lars Saabye Christensens dikt «Kobberets sorg». Som en elegi over fasttelefonens død, fanger diktet isolasjon og avsondrethet med et håndfast bilde: «Forbindelsen ble brutt / og jeg var avkoblet, avskåret og for alltid / svar skyldig // Jeg var til overs».

Følelsen av å være til overs, må være essensen av Elling, både i psykologisk og politisk, ja til og med litterær forstand. Kunne noen som Elling, som Kjersti Halvorsen indikerer, fått innpass i det gode selskap som forfatter, når plagene hans er såpass store? Når han sjøl tidvis er så plagsom?

[ «Tar et oppgjør med de privilegertes reise» ]

Åpne dører

Jeg kan skjønne at Ellingene jeg liker å si jeg kjente, foretrakk Nidarosdomens fylte benkerader fremfor nabolagskirkene, med ti spredte besøkende på en god dag. Det er en lettelse å være anonym iblant, sjøl om man er ensom – kanskje særlig da, paradoksalt nok. Åpne rom der man ikke behøver en avtale eller særlig hensikt, blir stadig færre og mer lukkede. Bibliotek blir til signalbygg man nærmest må pynte seg for å gå inn i, noe jeg daglig påminnes når jeg går forbi det gamle hovedbiblioteket i Oslo, hvor det ligger en mann i sovepose utenfor de stengte dørene.

Festskriftet til Elling er likevel en varm hyllest til denne anonyme skikkelsen, som ubønnhørlig skiller seg ut. Tekstene står alle i døråpninga og sier «velkommen».