Anmeldelser

Mimring og mord

«Detektimen – en kriminalmusikal» byr på skyhøy underholdningsfaktor, og en påminnelse om verdien i å samles om noe.

Tiden da kjernefamilien samlet seg rundt Detektimen er definitivt forbi. Selv er jeg gammel nok til å huske den uslåelige kombinasjonen av pizzaspising og bloddryppende drapssak som ukens høydepunkt.

Når Riksteatret setter opp Detektimen – en kriminalmusikal føles det som et aldri så lite frieri til alle oss som levde på 80-tallet, og satt klistret foran TV på fredagskveldene.

Med gjenkjennelige elementer fra serier som Derrick, Poirot, Lomax og Columbo fylles teaterscenen med tydelige karakterer. Detektimens sterke personligheter er her dratt godt over grensen til det karikerte, mens sjangerens typiske ingredienser som «tilbakeblikk» og oppsiktsvekkende twist, blir bakt inn i historien på fornøyelig vis.

---

Teater

«Detektimen – en kriminalmusikal»

Av Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løseth.

Etter en ide av Øystein Røger

Regi: Mads Bones

Riksteatret

---

Fløyelsmykt

Tradisjonen tro utspiller handlingen seg i «et lukket rom», nærmere bestemt på Kielferga – også her fjongt titulert som M/S Kronprins Harald. På nattklubben «Unter den Wellen» råder sjalusi og spisse albuer blant skipets underholdningsartister.

I sentrum står den ferme og rødhårede divaen med kunstnernavnet Nora der Liebe. Med sin fløyelsmyke sangstemme gjør Silje Lundblad henne til skipets ubestridte stjerne. Komponist Kyrre Havdal gjør lurt i å legge melodiene som krever størst stemmeprakt, i munnen på en så dreven musikalartist.

For selv om underholdningsfaktoren er høy, spiller Havdals evne til å skape iørefallende fin musikk en stor rolle når dette blir en fengende forestilling. Vi har så vidt passert Færder Fyr når første mord er et faktum. Flaks at den førtidspensjonerte drapsetterforskeren Stephan Reckyll tilfeldigvis er ombord!

Nostalgisk krydder

Øystein Røger får til en ubetalelig miks av fordums detektiver i sin karaktertegning. Stephan Reckyll har spor av Derricks «nedpå» holdning til det hele. Vi gjenkjenner Columbos forsofne støvfrakk-stil (her ikledd en skinndress så sliten at den er et skue i seg selv). Mens Poirots distinkte franske aksent, får gjenklang i Røgers høyst underholdende måte å bryte mot tysk på.

At han nettopp har vært på Hamarøy og besøkt sin gode venn Horst Tappert, føyer seg inn i rekken av nostalgiske morsomheter denne sceneteksten er spekket med.

Øystein Røger får til en ubetalelig miks av fordums detektiver i sin karaktertegning

—  Kjersti Juul

Det øvrige rollegalleriet er fornøyelig fargerikt; Emil Olafsson spiller utspjåket nattklubb-sjef som identifiserer seg som «hen», men insisterer på å bli omtalt som «hun». Et lip-sync nummer der han trer inn i rollen som havfrue, er et av mange høydepunkt.

Marit A. Andreassens komiske talent kommer til sin fulle rett som tilknappet kaptein. Mens med-manusforfatter Olve Løseth briljerer som skipslos og en rekke biroller, deriblant badeland-resepsjonisten Reidun, for å nevne noen.

Mange tråder

Trønderduoen Mads Bones og Kyrre Havdal har (suksess)forestillinger som Alice i vidunderland og En julenattsdrøm på CV-en. Med Detektimen – en kriminalmusikal behersker de nok en gang kunsten å lage underholdende godt musikalteater.

Det gode drivet i forestillingen glipper riktignok litt mot slutten, der de mange trådene som må samles for å avsløre morderen, blir en smule omstendelig.

I en tid der vi slites mellom valgets kvaler og et utall strømmetjenester, blir Riksteatrets forestilling ikke bare en mimrende fellesopplevelse, men en påminnelse om verdien i å samles om noe.

For ytterligere nostalgisk påfyll anbefales teaterprogrammet, som inneholder oppskrift på langpannepizza med tykk bunn.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser