På sporet av tapt natur

Den amerikanske forfatteren Henry D. Thoreau (1817–1862) flyttet ut i en enkel hytte i skogen og bodde der i to år. Dette skrev han om i boka Walden. Livet i skogene. Den har i generasjoner inspirert naturelskere verden over.

Vi her hjemme har vår egen Thoreau. Han heter Dag O. Hessen. Nå kommer det en ny bok fra hans hånd. Vi får livsbetraktninger fra en klok mann som har naturen som sitt skattkammer.

Følger jerven

Thoreau «flyktet» fra sivilisasjonen og bosatte seg i villmarka. Noe liknende har Hessen også ønsket å gjøre, men problemet er at han alltid har vært for travel. Det var så mange møter, foredrag, bøker og andre forpliktelser. Hans thoreauske vri blir i stedet, gjennom ett år, å følge noen jervespor i den samme fjellheimen han som gutt og ungdom var mye i.

Gjennom fire årstidskapitler, og et oppsummerende siste kapittel, til sammen 220 sider, blir vi med inn i naturens skiftende humør.

Jeg blir umiddelbart fanget av fortellingen, der den unge Dag er på fjelltur sammen med sin far. Barnets verden er stor og mysteriene mange. Far og sønn går på et jervespor. Loddet er kastet, lengselen etter å få sett dette mytiske villdyret blir liggende latent i den unge sjelen.

Livets store spørsmål

«Far var rett og slett en fin fyr», skriver Hessen, om denne nøkterne vestlendingen, født inn i en annen tid. 1972 er omdreiningspunktet, basert på den omtalte turen de to har. Det leder til en lang rekke funderinger om samfunnsutviklingen, livet 50 år før, og livet i dag, 50 år etter. Hvor går verden, hvor går vi?

---

Sakprosa

Dag O. Hessen

Jervesporet. Jakten på dyret, meningen og minnene i en krympende natur

224 sider, Cappelen Damm, 2023

---

Dette kan kanskje høres banalt ut, men det er det ikke. Dag O. Hessen er en anerkjent biolog og samfunnsengasjert sådan. Han har en lang rekke bøker om ulike naturfenomen bak seg og kan sitt stoff. Når dette kobles opp mot levd liv, og et ønske om å gå i dybden, blir det en bok som treffer meg.

Den er ikke belærende eller moralistisk, men inneholder gode refleksjoner om livets store spørsmål. Hessen grubler rundt døden, biologien vår, evolusjonen, og tilhørighet og mening med og i livet. Ikke minst er Hessen opptatt av at vi har lagt under oss naturen og at livet har blitt tryggere, enklere og lengre. Men, har det også, gjennom denne prosessen, blitt litt i overkant trygt? spør han.

Ja, svarer Hessen. Og ved å følge jervens spor, og annet liv, gjennom turer fordelt utover året, klarer han å vise oss at den resten av villmark og villskap som jerven representerer, også er et gløtt inn til noe som har gått tapt, og som vi kanskje innerst inne savner.

Som en annen Proust

Mens jakten på en levende jerv er et definert mål for Hessen, er den like mye et virkemiddel for å spenne opp et bredere lerret. Hessen er på sporet av den tapte tid, som en annen Marcel Proust, men det er ikke duften av en madeleinkake som vekker minnene. Det er jervesporet han ser, det er den gamle hytta som familien fortsatt har, og det er gamle dagboksnotater om dyrespor og fugler han har observert som barn og ungdom.

Gjennom dette strømmer bilder fra en tapt ungdom, og den intense naturfølelsen Hessen husker fra tenårene. Denne livsgnisten og livslysten vil han så gjerne gjenfinne. Hessen ønsker på denne måten å oppfylle en gammel thoreausk drøm, han vil «rett og slett å kjenne følelsen av å eksistere, å ha god tid, bare være i natur, gli inn i jervens verden. Det har jeg også drømt om i femti år, men jeg tok meg aldri tid.»

Hessen får frem de såre og vare nyansene i livet, og i naturen

—  Andrew P. Kroglund

Poeten Hessen reiser seg i sin fulle høyde. Det har han truet med i tidligere bøker også, men har ikke våget spranget, kanskje? Men denne boka har vært verdt å vente på. Hessen får frem de såre og vare nyansene i livet, og i naturen. Naturskildringene er berørende. Jeg føler at også jeg skuer innover fjellene og føler, på dyrs vis, at livet er godt.

Ja, Hessen skriver seg inn i dyrenes indre liv – med biologens distanse, men samtidig med følelsens nærhet.

Hyttelivet før og nå

Dette er også en sivilisasjonskritikk. «Vi hadde ingen anelse om hva hyttelivet skulle innebære på 2020-tallet, med en kamp om stikkontakter til alle laderne og den kontinuerlige strømmen av digitale avbrudd og oppdateringer av alle slag, eller diskusjoner om valg av TV-kanal eller hvem som skulle ha førsterett på hvilket baderom.»

[ «Hvordan klarte en folkeaksjon å sikre oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja?» ]

Gamle hytter er nostalgi, som Hessen skriver, og de som er så heldige at de har en gammeldags en, uten både vann og strøm, vil gjerne se på den som en viktig del av sin egen identitet. Mange har også et slikt forhold til mer moderne hytter. Vi skifter fast bopel en del ganger i løpet av livet, og foreldrene våre dør og barna flytter ut. Men hytta er der, i både gode og onde dager.

Slik er det for Hessen også. På sine hytteturer gjenopplever Hessen ungdomsåra, en trygg far og sin søster Marit, som døde da Hessen var ung gutt. Dette ligger under hele tiden som en sår undertone.

Fascinasjonen for det dyriske

Hessen skriver at vi nærer en skrekkblandet fascinasjon for det dyriske. Og ikke minst det vi opplever som dyrisk i oss selv. Det fremstår «som en motsats til den kontinuerlige selvtemmingen som har vært en sentral del av det menneskelige humaniseringsprosjektet.»

Men er vår forvaltning av jerven human? Dette dyret lever på menneskets nåde. Det eksisterer 351 jerv i landet i dag, og som del av naturforvaltningen vår er det satt et årlig tak på 39 ynglinger.

Hessen skriver seg inn i dyrenes indre liv – med biologens distanse, men samtidig med følelsens nærhet

—  Andrew P. Kroglund

Det er ikke uvanlig at jervetispa har blitt skutt ved hiet, som så har blitt gravd ut for å avlive ungene før de har rukket å se dagslyset i sitt korte liv, forteller Hessen. Han kommer med følgende hjertesukk: «En mer utrivelig forvaltning av en truet dyreart, der Norge har et spesielt forvaltningsansvar som hjemsted for mer enn en fjerdedel av den europeiske bestanden, er vanskelig å tenke seg.»

[ «Imponerende om jakten på universets hemmeligheter» ]

Stadig på sporet

Hessen beskriver Thoreau som en sann naturvenn, en som likte å omsette tanken til språk. Han elsket lyriske vendinger og metaforer, som Hessen skriver. «Han refererer til andres lærde verker, og han ønsker at andre skal lese hans. Han vil formidle og nå ut, og derfor er hans eneboertilværelse ikke innelukket.»

Det samme kan sies om Dag O. Hessen. Han er vår Thoreau, anno 2023. Han er stadig på sporet. Et jervespor kan være veien inn i et rikt liv. Og god litteratur.