Trenger vi et mer gudfryktig sauehold i Norge?

«Sauebjeller. Det er lyden av vår», svarte landbruks- og matminister Sandra Borch da Aftenposten i slutten av mai siden spurte henne om hva som er hennes favorittlyd.

Sauen har en helt spesiell plass i det norske selvbildet, en nøysom og fornuftig skikkelse som flittig holder kulturlandskapet i hevd og samtidig produserer varmende mengder ull og fettrikt, mettende kjøtt.

Det blir fort nærliggende å spørre seg hva vi gir tilbake.

Sett gjennom designbriller

I sommer forsøker den italienske designduoen Formafantasma i en utstilling på Nasjonalmuseet å undersøke ullens betydning for mennesket, og i forlengelsen av dette, vårt forhold til sauen. I et land av strikkere, turgåere og (stadig færre) bønder, vil jeg tro at utstillingen i utgangspunktet burde være i stand til å vekke bred interesse. Da er det synd at den ikke lever opp til forventningene.

Den lykkes ikke i å formidle det omfattende, grunnleggende og dypt politiske materialet som sauens verden består av.

Utstillingen lykkes ikke i å formidle det omfattende, grunnleggende og dypt politiske materialet sauens verden består av

—  Maria Borg

Sauen er selvfølgelig ikke et særnorsk fenomen. Kanskje er det fordi den er så uløselig knyttet til landskapet den lever i og spiser av, at den evner å vekke nasjonalromantisk begeistring i et ellers usentimentalt sinn?

Landet vårt hadde ikke sett ut som det gjør, hadde det ikke vært for at sauens innsats mot gjengrodde stier og fjell. Betydningen av sau strekker seg likevel lenger enn til pene postkort fra norske daler. Utstillingen viser for eksempel en del av et seil fra vikingtiden, laget av nettopp ull.

---

Utstilling

• Oltre Terra. Historier om ull
• I utstillingen vises gjenstander, malerier, tekstiler, fotografier og videoer som på ulike vis kan relateres til sauedrift og ullproduksjon.
• Nasjonalmuseet

---

Ikke gull, alt som er ull

I dag beiter stadig færre dyr på utmark, og etterspørselen etter ulla og kjøttet er forsvinnende liten. Lammekjøtt selges på billigsalg når fryselagrene må tømmes og ulla brennes. Det er litt underlig å ta innover seg at mye av lammekjøttet i norske butikker er importvare, og at ulla hos våre største garnprodusenter er det samme.

Bare 30 prosent av ulla Sandnes Garn bruker i sine produkter, er fra Norge.

På Nasjonalmuseet er merinosauen viet mye plass. Sauen Baarack, som i 2021 rømte fra flokken sin i Australia og senere ble funnet med 35 kilo ull på kroppen, blir presentert som et bilde på domestisering på bekostning av dyrevelferd og naturens egen logikk.

Merinosauen er avlet frem med fokus på nettopp ullegenskapene, slik som de opprinnelige norske villsauene også ble. Til forskjell fra gamle dagers sauer som felte ull gjennom røyting, slik moskusene på Dovre gjør den dag i dag, er merinosauen avhengig av mennesket for å få ullen klippet.

Og kanskje er det nettopp merinosauen som har stjålet de tradisjonelle, norske sauerasene sin glans. Få raser bærer i seg flere løfter om myk og delikat ull, en påstand som ikke møter motstand i utstillingen. Biolog Anna Blix derimot, hevder i boka En hyllest til sauen fra 2018, at merinoullens status er et resultat av iherdig og særdeles vellykket markedsføring, og at ullens myke egenskaper ikke er unikt for rasen.

Blix forteller forøvrig også at de første sauene her til lands, villsauen, slo godt an i en gudfryktig befolkning på grunn av de mørke fargene. Klærne skulle helst være mørke, og når ulla på dyrene i utgangspunktet var mørk, slapp de å farge hvit ull. Pietismens veier er uransakelige!

Er Nasjonalmuseet stedet?

Det er synd at man må ut av Nasjonalmuseet for å finne saftig og lettfattelig formidling om sau. Den underlige, gråsprengte drøvtyggeren er å finne på hver yderste, nøgne ø i dette landet, og den historiske betydningen av ull, kjøtt og kulturlandskap, er enorm. Blix sin engasjerende og grundige bok viser tydelig hva som stå på spill i dagens landbruk, som er preget av stadige krav om effektivisering og produksjonsvolum.

Utstillingen på Nasjonalmuseet mangler den samme nerven, og er mer svevende i uttrykket.

Formafantasma hopper stort sett bukk over det hjemlige, norske landbruket

—  Maria Borg

Formafantasma hopper stort sett bukk over det hjemlige, norske landbruket, til tross for at utstillingen ville vært en gyllen mulighet til å kommentere sauens posisjon i en potent by/land-konflikt, hvor den befinner seg midt i skuddlinjen. Ei heller byr de på refleksjoner rundt logikken i å drive med sau i utgangspunktet, når etterspørslen er marginal, og inntektene de laveste i norsk landbruk.

Det ville gitt mening å gå inn i lokal problematikk, og det ville i høy grad vært velkomment med et friskt pust i et noe inngrodd, men stadig brennende aktuell landsbruksdebatt.

I stedet holder utstillingen fokus på sauen som verdensborger. På den måten bidrar den riktignok til å vise at sauen er langt mer enn en inkarnasjon av det norske. Eller, kanskje heller at det typisk norske, også er typisk i andre hjørner av verden.