Selvhjelp til omvendelse

«Bli en bedre versjon av deg selv», tilbyr selvhjelpsbøkene oss. Det er også hva denne boken gjør. Men ikke i betydningen av å bli mer vellykket eller få det bedre med oss selv. Denne boken vil få oss til å strekke oss etter å bli mer lik det opprinnelige gudsbildet nedlagt i oss. Eller for å si det med bokens forfatter: Å bli mer lik Gud.

«Himmelstigen» ble skrevet av Johannes Klimakos, som var abbed i Katarinaklosteret i Sinai på 600-tallet. Den hører altså hjemme i ørkenfedrenes tradisjon, og er på mange måter en systematisering av deres undervisning.

For oss som er vant til at vi frelses av tro alene, er tanken på å skulle klatre på en stige for å komme til himmelen ganske uvant.

—  Erling Rimehaug

Men Klimakos tekst er bare med i korte sitater i denne boken. De gir meg et inntrykk av en både sammentrengt, innholdsmettet og billedrik tekst, som jeg gjerne kunne tenkt meg å lese. Derfor blir jeg skuffet over at det meste av boken er skrevet av den ortodokse teologen Vassilios Papavassiliou. Ofte er det uklart hva som er gjengivelse av Klimakos og hva som Papavassilious tanker, og jeg skulle gjerne hørt mer av de første.

Fremmed tankeverden

Det er likevel en interessant tankeverden vi bringes inn i. For mange norske kristne vil det også være en fremmed tankeverden. En ting er at boken helt tydelig er skrevet for ortodokse kristne. Dermed er det mye av ortodoks praksis og tankeverden som tas for gitt. Forklaringer på sentrale begreper dukker ofte opp langt ute i boken, om vi får dem i det hele.

For oss som er vant til at vi frelses av tro alene, er tanken på å skulle klatre på en stige for å komme til himmelen ganske uvant. Og når vi stadig hører at vi er bra nok for Gud som vi er, så blir man skeptisk til en metode som gjennom 30 trinn skal gjøre oss hellige.

Helliggjørelse

Men egentlig handler dette om et begrep som tidligere har stått sentralt i norsk forkynnelse: Helliggjørelse. Vi blir frelst av nåde, men det betyr ikke at vi ikke kan vokse i tro og hellighet. I vår tid er tanken om vekst i åndelighet for en stor del overlatt til nyåndelige bevegelser. I kirken er man redd for å lage A- og B-lag om man snakker for mye om vekst og utvikling i troen. Men kanskje kan en bok som denne åpne opp for at der det er liv, må det også være utvikling.

I kirken er man redd for å lage A- og B-lag

—  Erling Rimehaug

«Den største vranglæren av alle, er påstanden fra noen kristne som kategorisk hevder at de ‘er frelst’», skriver Papavassiliou. For en som er vant til å høre om frelsesvisshet, lyder det provoserende.

I luthersk sammenheng er det å skjelne mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse sentralt. Men i ortodoks forståelse er helliggjørelse og frelse en og samme sak. Frelsen er prosessen som gjør oss mer lik Gud. Uansett er det til sjuende og sist Guds nåde gjennom Den hellige ånds virke som gjør det mulig. Men vi må slippe den til. I praksis ligner det ganske mye på Luthers daglige omvendelse.

Lidenskaper og dyder

De 30 stegene på himmelstigen bygger for en stor del på den klassiske læren om de sju kardinaldydene og dødssyndene (i ortodoks tradisjon er de åtte). I denne boken kalles dødssyndene for lidenskaper. Det stemmer da også bedre med det som er kirkefedrenes tankegang. For dette dreier seg ikke om synd i betydningen konkrete handlinger. Dydene og lidenskapene er derimot uttrykk for grunnleggende drivkrefter i menneskesinnet både til det onde og til det gode.

Denne tenkningen, som ble utviklet i ørkenens tilbaketrukkenhet, inneholder dyp både psykologisk og sjelesørgerisk innsikt som er blitt til i en praktisk veiledningstradisjon. Der innser man at vi som mennesker er utlevert til disse drivkreftene og at å bekjempe dem eller undertrykke dem er fullstendig nytteløst. Veiledningen dreier seg derfor om hvordan vi skal forholde oss til dem slik at de virker i samsvar med Guds gode hensikt med oss.

---

BOK

• Vassilios Papavassiliou: 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen
• Oversatt av Øystien Lied
• Efrem forlag 2023

---

Synd å dømme

Framfor alt er budskapet at vi ikke skal dømme. Vi skal ikke sammenligne oss med andre mennesker. Det er Kristus som er målestokken som vi strekker oss mot, og der faller vi alle sørgelig gjennom. At Gud likevel elsker oss og frelser oss, bør fylle oss med takknemlig ydmykhet og gjøre det umulig for oss å dømme andre. «Det er ingen synd å mangle dømmekraft, men å dømme er en synd», sier boken.

For min del synes jeg ikke det er så meningsfullt å se de tretti trinnene i himmelstigen som en kronologisk rekkefølge hvor vi tar ett av gangen. Jeg får mer ut av å se de ulike trinnene som slikt jeg kontinuerlig utfordres av og strever med.

Pengebegjær

Et gjennomgående trekk i bokens veiledning er at vi ikke skal prøve å bekjempe lidenskapene. Vi skal i stedet flytte oppmerksomheten mot det vi kan gjøre noe med. Likeså kan vi ikke bestemme oss for å utvikle dydene. De vokser fram av seg selv når vi gir dem vekstvilkår.

Når det for eksempel gjelder pengebegjær, så skal vi ikke prøve å la være å bry oss om penger. I stedet skal vi øve oss i takknemlighet for alt vi har fått. Å være raus med å gi til andre kan være en god motgift. Men ofte er det å ville bli rik for å hjelpe andre bare et skalkeskjul for pengebegjæret.

Engasjere kroppen

Det som til sjuende og sist skal til for å stå mot lidenskapene, er ydmykhet og kjærlighet. Men dette er jo egenskaper vi ikke kan bestemme oss for å utvikle. Det er noe vi blir gitt av nåde. Men vi kan legge til rette for at Ånden kan skape det i oss.

Bønn og stillhet er to av hjelpemidlene for Åndens virke. Begge deler erfarer vi ofte er vanskelig. Det er så mye som forstyrrer. Da er rådet i Himmelstigen overraskende praktisk: Bruk ferdigformulerte bønner, gjerne Salmenes bok i Bibelen. Engasjer kroppen og sansene i bønn, ved korsets tegn, røkelse, ikoner og ved å knele. Etter hvert vil den stille indre bønnen følge etter det kroppen gjør.

Jeg steiler nok mange steder når jeg leser denne boken. Den er både påståelig og kategorisk. Den utfordrer mange av de vår tids tankemåter, som når den taler om forsakelse og lydighet.

Ærlighet er viktigst

Himmelstigen synes å stille umenneskelig høye krav. Men samtidig manes vi til moderasjon, til å heller ta små skritt enn å bli motløse av altfor vanskelige utfordringer. Vi minnes om at mange helgener var store syndere. Det viktigste er ærlighet, for «det er bedre med en oppriktig synder enn en falsk helgen».

Og ærlighet er hva Himmelstigen vil hjelpe oss med. Lidenskaper som hovmod, sinne, forfengelighet, fråtseri og begjær er så menneskelige og alminnelige at vi tenker vi bare må leve med dem. Og det er i og for seg sant. Men ved å bli oss dem bevisst, kan vi få motivasjon til å gjøre noe med grepet de har på oss. Med andre ord kan vi bli drevet til omvendelse.

Jo helligere man blir, jo mindre hellig opplever man seg å være. En av de som har ført videre tankene i Himmelstigen, Johannes av Korset, sier at stigen til himmelen går nedover. Slik sett er dette en omvendt selvhjelpsbok. Men den graver dypere enn bøker som vil hjelpe oss til suksess og et behagelig liv.