Helt siden de første bøkene han laget tidlig på 2000-tallet har Torseter vært en bokkunstner verdt å følge. Sånn omtrent annethvert år har han skapt bøker som i tur og orden er blitt priset både her til lands og i utlandet.
Årets bok heter Dronefangeren og fortsatt har Mulegutten hovedrollen, slik han har hatt i de fem siste bøkene – Hullet, Koblinger, Mulegutten (det var kanskje i denne boka at karakteren var endelig utviklet), Mulysses, Altmuligmannen og Mulanosaurus Rex.
Hva er det med snabelen?
Mulegutten er et blinkskudd av en karakter. Torseter har helt fra starten av skapt ulike skabeloner. Han leker med å koble kroppsdeler fra dyr med menneskelige trekk. Blant annet har en karakter med elefantsnabel og -bein stadig dukket opp.
Dette kan være bildekunstnerens blikk for formasjoner, men det kan også være et hint til noe symbolsk, som enkelte lesere kanskje snapper opp.
Kunstanmelder Mona Gjessing i Klassekampen antydet dette i forbindelse med boka Koblinger: «For å nå fram til de potensielt visdomsbringende sjiktene i det indre, behøves noe annet enn de vanlige griperedskapene. Kanskje en snabel».
I Torseters forrige bok er snabelmannen president, uten at det virker som han er særlig i kontakt med visdom, så her er det bare å spekulere videre.
Uansett er Mulegutten mindre outrert og det er fint for lesere som søker identifikasjon. Han har for så vidt en litt diffus utvekst på nakken. Hvis man ikke tolker det som en hettegenser, kan det gjerne være en krølla snabel. Eller noe annet artig man kan komme på.
---
Bildebok
Øyvind Torseter
Dronefangeren
Målgruppe: Fra åtte år
152 sider, Cappelen Damm 2023
---
Torseter besitter tegneserieskaperens presise strek og kan skape varierte følelsesuttrykk forbløffende effektivt, selv med en skapning som er så lite detaljert i kroppen som Mulegutten. Han er dessuten aldeles uten etnisitet og nasjonalitet, noe som legger godt til rette for den internasjonale utbredelsen som bøkene har fått.
Skremmende
Tittelen Dronefangeren sender i disse dager kanskje tankene til krigen i Ukraina, men det er et blindspor. Dronene i denne boka er gjødselspredere. De gjødsler Byen slik at alt skadelig forvokser seg, inklusive byens rotter, som blir til noen fryktinngytende monstre.
En rekke små, humoristiske detaljer i bildene gjør de sterke, fæle inntrykkene tålelige
— Marianne Lystrup
Framstillingen av hvordan rottene spiser mennesker hele, er like dramatiske som Hieronymus Bosch sine grusomme skildringer av helvete, om enn totalt annerledes i streken. En rekke små, humoristiske detaljer i bildene gjør de sterke, fæle inntrykkene tålelige.
Det som skjer i denne boka, er at Mulegutten blir involvert i ei motstandsgruppe som vil redde Byen fra det fryktelige angrepet. Han bidrar naturligvis sterkt til at de greier det, på sitt troskyldige, intuitive vis, lik Askeladdens suksess i eventyrene. Det er inspirerende. Han er en helt man lett kan identifisere seg med, ettersom han slett ikke er en heltetype à la «bola macho-figur».
Hint til virkeligheten
Boka rommer flere hint til virkelige katastrofer. For eksempel er det vanskelig ikke å tenke på covid-pandemien når vi leser kapitlet som heter Innetid. Aktiviteten er i alle fall tatt på kornet med både baking og safting, stell av potteplanter, lesing og rydding i papirer, kaballegging og kjedsomhet – før Mulegutten til slutt blir helt desperat og gjør seg klar til likevel å gå ut i den farlige verden.
Et annet hint Torseter gir, er at katastrofen som rammer Byen, er varslet – ikke ulikt klimaforskernes forgjeves forsøk på å starte alarmklokkene før verden står midt i den dødbringende endringen.
Torseter beholder Muleguttens eventyrverden ubesudlet av moralistiske pekefingre
— Marianne Lystrup
Torseter leder oppmerksomheten vår og justerer temperaturen i lesningen ved å endre formatet på bildene og bruke ulike farger. Det føles bare naturlig, men det ligger åpenbart en klar plan bak.
[ «Mørk fremtidsvisjon fra Island» ]
Lese uten ord
Disse assosiasjonene er det dessuten opp til leseren å få. Torseter beholder Muleguttens eventyrverden ubesudlet av moralistiske pekefingre. Fortellingen er dramatisk og spennende nok som den er. Det blir kamp på liv og død. Mulegutten og resten av motstandsgruppa – som har et artig persongalleri, toppet av assistenten Grisungen – kjemper med og mot overnaturlige krefter som i enhver actionfilm.
Torseter har tidligere eksperimentert med bøker som er helt uten ord. Denne gangen er det litt tekst, men den er minimal. Mange sider er aldeles ordløse, og andre steder er det ei lita snakkeboble, eller en kort setning som setter leseren på sporet av det som skjer.
[ «Imponerende om jakten på universets hemmeligheter» ]
Dette legger føringer for hvordan boka bør leses. Den er stor og tykk, men man gjør klokt i å gi seg god tid på hver side, for å studere detaljene. Det er der opplevelsen ligger – og muligheten til å supplere med egne assosiasjoner og refleksjoner. Det gjelder både voksne lesere og barn.
Voksne lesere
Bildebøker regnes vanligvis som barnebøker, men Torseters bøker er i høy grad også for voksne. Hans illustrasjoner har klare kunstneriske kvaliteter. Det sier kanskje litt at bilder han laget til Asbjørnsen og Moes eventyr, for ti år siden ble innkjøpt av Nasjonalmuseet.