Hvis du nekter å gi slipp på fortiden, må du gjenskape den
Du kan for eksempel lage en skulptur, foreslår franskfødte Louise Bourgeois (1911-2010). I sommer er Lyshallen på Nasjonalmuseet fylt opp med godbiter fra hennes lange og utpreget produktive karriere, i selskap med kunsthistorisk adel som Pablo Picasso, Edvard Munch og Nan Goldin.
Hva kan så en enkel kunstkritiker som meg selv ha å utsette på dette latterlig velsmakende måltidet?
Outsider
Svaret er: fint lite. Når du som kurator presenterer vidunderlige Louise Bourgeois i selskap med samtidige kolleger fra modernismen og postmodernismen, er det liksom begrenset hvor galt det kan gå.
Utstillingen tar sikte på å sette Bourgeois i sammenheng med strømninger i tiden hun levde i, og setter som premiss at Bourgeois skal ha hatt en outsiderposisjon. Jeg er ikke helt overbevist over hvor mye av en outsider hun faktisk ble oppfattet som, all den tid hun var aktiv og stilte ut hele livet, med et stødig nettverk av kolleger.
Bourgeois er nok også et navn flere enn de helt spesielt kunstinteresserte kjenner, og hviler trygt i den senere tids mye omtalte kanon.
Orienteringsløype
Lyshallen er for anledningen delt inn i to deler, hvor Bourgeois arbeider vises side om side med samtidige kunstnere som jobbet med lignende tematikk. Særlig er kjønnsroller, relasjoner og kropp gjennomgående, med ulike fremstillinger av kvinnen og hennes handlingsrom.
For Bourgeois del, er flere av arbeidene fremstilt som en konsekvens av et sinne rettet for hennes far, og prøvelser fra barndommen. Første del av utstillinger består av små rom man følger innover, som bidrar til at Lyshallen føles sjeldent intim og samtidig intenst museal. I andre del finnes flere tredimensjonale installasjoner, og her er stemningen friere i formen. Rundt hvert hjørne finnes en ny godbit, utstillingen er som en orienteringsløype hvor vi beveger oss fra det ene høydepunktet til det andre.
Hva kan så en enkel kunstkritiker som meg selv ha å utsette på dette latterlig velsmakende måltidet?
— Maria Borg
Jeg forbinder Bourgeois først og fremst med en leken fandenivoldskhet, som i bildet av den lille, hissige og iherdige kunstneren gatelangs i New York, med et potetlignende puppekostyme (Avenza). Utstillingen viser, ikke overraskende, at det er et gap mellom mannens fremstilling av kvinnen, og de kvinnelige kunstnernes blikk på eget kjønn. Flere av arbeidene som er utført av en kvinnelig hånd, har noe klaustrofobisk og trassig over seg, i motsetning til det mannlige blikket som gjerne presenterer kvinnen som ren, uskyldig natur.
Til ungdommen og parterapeuten
I løpet av mitt besøk en tirsdag formiddag i mai, var det riktig så oppløftende å observere at museet var på grensen til å yre av liv. Kanskje er det et tegn på at turistsesongen offisielt er i gang, kombinert med at eksamensperioden nærmer seg en slutt, og skolene fyller timeplanen med mer alternativt innhold. Imaginære samtaler vil være i stand til å tilfredsstille en bred publikumsmasse.
Nan Goldins video bestående av bilder fra New Yorks skeive miljø gjennom tretti år (Balladen om seksuell avhengighet), lydsatt med hits fra perioden, burde være et gjenkjennelig og kjærkomment format for den TikTok-konsumerende ungdommen. Selv den mest blaserte og verdensvante 15-åring, må vel kunne tillate seg å bli revet med idet Bronski Beats Smalltown Boy fyller høyttalerne.
Og de som har fått erfare mellommenneskelige relasjoners mer destruktive sider, vil kanskje kjenne igjen sine egne erfaringer i Par I, hvor en menneskelignende skikkelse hviler i en annen, som hånd i hanske, og dermed er fullstendig avhengig av den andre. Riktignok behøver vi, som mennesker og samfunn, hverandre, men hos Bourgeois er ikke avhengigheten gjensidig, og jeg får følelsen av at man aldri kan hvile trygt.
[ Vårt Land har undersøkt barnetilbudet på fire kunstmuseer i Oslo ]
Oljepenge-budsjett
Det er ikke gratis å presentere Bourgeois produktive utvikling og krumspring gjennom forrige århundre, ei heller når man legger navn som Alberto Giacometti og Pablo Picasso med i regnestykket. Oslos museumsgjester har da også blitt bortskjemt med utstillinger på svært høyt nivå etter gjenåpningene av Munch- og Nasjonalmuseet.
Imaginære samtaler oppleves, i likhet med det nye Nasjonalmuseet selv, som en naturlig konsekvens av flere tiår med saftige inntekter fra en flau og skadelig oljevirksomhet. En mer tilgivende og ikke mindre sann, holdning til utstillingen, er at vi kan være takknemlig for muligheten til å ta alt den rommer i skue. Jeg planlegger, uten å sette et for hårete mål, minst et besøk til innen den pakkes ned i august.
---
Utstilling
Louise Bourgeois: Imaginære samtaler
05.05-06.08.23
Nasjonalmuseet
---