Anmeldelser

Jordklumpens sitrende krefter

Øynene er sjelens speil, heter det. Det er mange slike «speil» på den stillferdige utstillingen av svensk gullalderkunst på Blaafarveværket.

Ordet «ettertanke», kjenn på det – det er godt og vekker noe som stanser oss.

Men egentlig har vel tiden gått fra det. Sånn sett er denne store kunstutstillingen på Blaafarveveværket en slags «skole», kanskje en hukommelse.

For vi vil jo ta del i denne gnistrende tilstedeværelsen, som demper angst og uro.

Høydepunkter

Gullalderen er i svensk kunst – som i norsk – røft regnet mellom 1840 og 1900. Slik også i de andre skandinaviske landene. For å være mer presis: Dette er en utstilling av høydepunkter fra Nasjonalmuseet i Stockholm. Det vil altså si med slengere både fra Norge (Eilif Petersen, Sophie Werenskiold og Hans Gude) og Danmark (Vilhelm Hammershøi). Den store tyngden er svensk, det er naturlig.

Hvorfor alle disse tilbakeskuende utstillingene? Kvaliteten, naturligvis. Og så henter de inn historien vår, hvordan folk levde, hvordan de oppfattet naturen rundt seg, hvordan naturen treffer i dag og til og med fornyer, hvordan folk arbeidet og hadde fritid. Noen «går inn» i husene til folk, andre gir oss landskapet, markenes drømmende utstrekning, blomstenes villskap, nydelige – noe som henter himmelens signaler ned til jordklumpens ydmyke, men sitrende krefter.

---

Utstilling

Blaafarveværket

Bilder fra Nasjonalmuseet i Stockholm: «Svensk gullalder»

Utstillingen vises til 24. september 2023

---

Det kommer alltid noen som etterlyser det moderne i slike utstillinger, det er et billig poeng. For Blaafarveværkets del har mange av utstillingene vært parert med samtidskunst. Sånn sett rammer det ikke. Men nå: gullalder, og da er det gullalder. Å se på bilder er intimt forbundet med å la tiden virke i en. Det avslører seg etter som man vandrer, noen har sikkert opplevd at utstillingen først virker når en kommer ut igjen. Slik er den for meg, denne utstillingen. Noen utstillinger glemmer en i døra ut. Andre sitter som spikret og følger en ut i hverdagen. Slik «arbeider» denne utstillingen.

Hugo Salmson

Zorn og Larsson

Vi finner naturligvis (svært gode) bilder av «travere» som Anders Zorn og Carl Larsson (jeg hører noen fnyse, for søtt?), Ernst Josephson og Hugo Salmson, i tillegg til Bruno Liljefors omsorgsfullt presise dyr og fugler. Og August Strindberg. Hans merkelige livs verk består av dikt, opprop, avhandlinger, undersøkelser, fotografier – og alt hva man ellers kan finne fra oppvigleren, paranoikeren, megalomanens hånd og ånd. Men også kunst.

Det er verdt å stanse litt ved «dikterens» bilde: Vi ser en spontanisme, en form for action painting, med forakt for fine pensler. Han fekter med farger og åpen palett, det er underbevissthetens sjelsliv som fyker inn i bildet. Himmel og hav all over. Det er den gale manns lykke å være en seismograf som kan føle «jordskjelv» både i fortid, nåtid og framtid. En ytring i en tid hvor man ytret seg litt «annerledes» i bilder.

Fordypelsen er tidens verk. Og ikke sjelden blir betrakteren belønnet med en innsikt som forløser bildet. Plutselig ser man hva det går ut på. Man gjenkjenner den fortellingen som mumler i vei nede i maleriets mulm av farger og former, man får øye på det lille speilet i verkets vindu, som lar kunstneren sinn og vilje og lidenskap tre fram. Kort sagt: Man syns man forstår. Med tiden. Slik her.

NM 4516, August Strindberg, Staden, Utf. 1903, Olja på duk, Staden, NM 4516

Intenst levende portretter

Du kan si – utstillingen avslører at det var få som var interessert i å male i dårlig vær i Sverige på den tiden. Mye er innendørs, naturligvis – stueinteriører, portretter, i det hele tatt en stødig samling av intenst levende portretter. Du leser ansiktene, øyne funkler, øyne avslører tristhet og melankoli.

Alt varsomt tatt vare på. Et par av høydepunktene er unektelig Blomsterplukkarsken og Den lille axplokkarskan av Hugo Salmson. De slipper ikke taket. Det gjør heller ikke Vilhelm Hammershøis rom som er «målt opp» til minste detalj. Likevel er det ikke snakk om klaustrofobi. Man er ikke innesperret. Men så mye finnes i så lite.

Elisabeth Keyser, En konfirmand i Normandie, Sign. 1889, Olja på duk, NM 7478

Gullalderen var opptatt av konfirmasjonsbilder, får vi vite – her representert med Elisabeth Keysers En konformand i Normandie. Jeg kan ikke huske at vi har noe lignende i Norge, det finnes, sikkert, men her er det en trend. Keysers konfirmant står andaktsfull og som en nonne med Bibelen trygt plasser mellom hendene. Det er et «troende» bilde, en skjønner alvoret, som sikkert var sterkere den gangen enn nå. Jeg blir veldig beveget av det.

Dette er sommeren på Blaafarveværket – over 60 bilder speiler de fleste sinnsstemninger. Det er et sted å øve seg på – i ettertanke.


Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser