Kvelden før første valgrunde i Tyrkia 14. mai, besøkte president Recep Tayyip Erdogan Sofia Hagia i Istanbul, moskeen som opprinnelig har vært kirke. Der resiterte han fra fra kapittel to i Koranen, som muslimer bruker når de i motgang trenger å finne styrke i troen.
Videosnutten fra seansen gikk viralt, påvirket sannsynligvis resultatet og styrket eneveldige Erdogans posisjon overfor rivalen, den sekulære kandidaten Kemal Kiliçdaroglu.
Fra det nylig avholdte valget til koronapandemien: Da stengte Erdogan moskeene på fredager for å bekjempe smitten. Han fikk lite pepper for det, neppe fordi det ikke var motstandere.
Pandemien synliggjorde hvor autoritært et lands myndigheter kan opptre. Usikkerhet om reglene, og strafferegimet som ble innført, endret hurtig samtalene vi førte. Tvil og mangel på overblikk satte ytringsfriheten på prøve.
Kampen mot pesten er et skalkeskjul for autoritær maktutøvelse i Orhan Pamuks rikholdige historiske roman Pestnetter. Den foregår under det osmanske rikets svanesang rundt århundreskiftet og frem mot første verdenskrig.
Nasjonale grupperinger gjorde motstand mot sentralmakten, imperiet smuldret og ble «Europas syke mann». I 1901 var den asiatiske delen av verden rammet av en epidemi som ikke nådde Europa.
Islamsk nasjonalisme
I Pestnetter, oversatt av Ingeborg Fossestøl, herjer sykdommen den fiktive øya Minger i Middelhavet. Øya er bebodd av gresk ortodokse i fredelig sameksistens med muslimer, men denne idyllen får en snarlig slutt. Boka dreier seg om oppblomstringen av nasjonalisme og et kupp som endelig fastsetter Minger som muslimsk stat med et eget språk.
---
Roman
Orhan Pamuk
Pestnetter
Oversatt av Ingeborg Fossestøl
688 sider, Gyldendal 2023
---
Romanen kan leses som allegori over Erdogans styre, men kan også ses som et bilde på alle former for autokratisk maktutøvelse, i likhet med Pesten av Albert Camus. Pamuk dveler ved hvordan islamistisk nasjonalisme og despotier oppstår, og lar meg se drivkreftene i slike opprør. Pestnetter adresserer noen av nåtidens viktige tema ved å lekent dukke inn i historien.
Pamuk dveler ved hvordan islamistisk nasjonalisme og despotier oppstår, og lar meg se drivkreftene i slike opprør
— Astrid Fosvold
Pestnetter er Pamuks tydeligste politiske roman siden Snø (2002). I den kommer dikteren Ka, forkledd som journalist, til en isolert utpostby for å oppklare en selvmordsepidemi blant kvinner. Han vikler seg inn i sterke krefter i drift mellom fundamentalisme og sekularisme, tradisjon og modernitet.
I Pestnetter ankommer doktor Nuri den pestrammede provinsøya Minger med sin kone, prinsesse Pakize. Hun er datter av broren til Mingers regjerende sultan Abdülhamid. Sultanen minner om den historiske Abdul Hamid, som styrte osmanerriket i 1901.
[ «Boschwitz gir et presist bilde av hjemløshet» ]
Mordgåte
Abdülhamid vil at paret skal oppklare et mord. Sultanen er forlest på Conan Doyles kriminalromaner. Forbrytelsen skal oppklares med Sherlock Homes metodiske utspørring og bevisførsel, til forskjell fra fysisk tortur av mistenkte, som er den fortrukne fremgangsmåten til øyas guvernør.
Sentrale poeng er at mordgåten som skal løses, egentlig er regissert av den romanslukende Abdülhamid selv, og at avhørsmetoden hans er statens lange arm som strammer om innbyggerens hals.
Storslagent, ja! Men intensiteten går tapt underveis
— Astrid Fosvold
Med en henvisning til Lev Tolstoj, følger fortelleren digresjonens prinsipp i sin grundige utlegging av hvordan paret i tospann med øyas guvernør kjemper mot pesten og blir delaktige i nasjonen Mingers fødsel. Detaljer og bipersoners avstikkere får mye plass. Byller, feberfantasier og dødsforløp fyller også godt opp.
Storslagent, ja! Men intensiteten går tapt underveis. Dette oppleves langdrygt og omstendelig. Handlingstråden sløres til.
Kvinnelig forteller
For første gang i forfatterskapet er en kvinne forteller: Mina. Endatil bygger hun handlingen i fortellingen på korrespondansen til prinsesse Pakize – et apropos til kvinners svekkede posisjon i Erdogans Tyrkia.
[ «Dangarembga viser hvordan misjon og kolonialisme henger sammen» ]
Av og til opptrer Mina som historiker, andre steder som romanforfatter. For å styrke sin troverdighet, viser Mina til usikkerhet om historiske kjensgjerninger og tvil i andre fremstillinger som tolker kildene. Hun minner om fortelleren i Camus roman, som avslører sin identitet på de siste sidene.
I Pestnetter avsløres det at Mina er oldebarn til Pakize, sultan-niesen som ble herskerinne på Minger. Fortelleren er tronarving, en representant for makthaverne altså, se det! Hvorfor skal jeg stole på hennes historiske utlegging av øyas historie, som også er et nasjonalepos om øyas tilblivelse?
Krimgåter er velkjent i en Pamuk-tekst. Døtre av sultaner og statsledere i hovedrollene er et særsyn. Makthavernes forbrytervirksomhet har en sentral plass og er en krimgåte i seg selv. Etterretningssjefen ender som eneveldig hersker. Analogien til Russlands president er nærliggende. Pressens oppgave er å støtte staten.
Mina legger til at «vanen med å myrde journalister og forfattere på åpen gate med statens mer eller mindre direkte innblanding for alvor fikk fotfeste under «friheten». Tradisjonen opprettholdes den dag i dag.»
Sannhet og fiksjon
«Friheten» betegner perioden etter at den virkelige Abdul Hamid, som regjerte det osmanske riket fra 1876-1909, ble avsatt. Pestnetter er like deler historieleksjon og romanoppsinn. Leksjonen viser hvor lite demokratiske orientert styresettet tradisjonelt har vært. Fiksjonen forteller at sultaner har tatt livet av sine fiender og etterfølgere med arsenikk og rottegift.
[ «Mørkt så langt Åsne Seierstad ser» ]
Med allusjoner til europeiske klassikere om krig og pest og tyrkisk litterær tradisjon, er miksen av sannhet og fiksjon med på å demonstrere litteraturens enorme mulighet som motkraft.
Romanen demonstrerer at leseren ikke kan stole på nasjonalfortellingen
— Astrid Fosvold
Erdogan gjenforteller Tyrkias historie med nasjonalistisk fortegn, akkurat som Putin er i ferd med å endre historiebøkene. Med religionen som støttespiller, har Erdogan over tid blitt autoritær som en sultan. Mediene eies av folk som har nære forbindelser til regjeringspartiet. Ytringsfriheten har trange kår.
Pestnetter iscenesetter ulike former for tortur og forfølgelse som statens modus operandi og demonstrerer at leseren ikke kan stole på nasjonalfortellingen. Selv om romanen er litt seig, er den også en formidabel prestasjon, en historiefortelling som glimrende illustrerer at Tyrkia igjen kan fortjene kallenavnet, Europas syke mann.
