Etter jeg hadde lest Aasne Linnestås nye bok Sommer i mørket, leste jeg den én gang til. Det er et overkommelig prosjekt, romanen er kort og utgjør et vennlig univers.
Jeg leste for andre gang fordi jeg hadde en følelse av å ha gått glipp av noe vesentlig. Etter andre gangs lesning, hadde jeg ikke lenger den følelsen. Nå tenker jeg heller at den vesentlige, forløsende nøkkelen ikke finnes i teksten.
Linnestås idé er ambisiøs og god: Karl har kommet over en bunke skjønnlitterære tekster som den avdøde kona Karen har etterlatt seg. Han tar seg fri noen dager fra lærerjobben for å lese tekstene nøye og med nok armslag rundt seg.
Mye av motivasjonen hans synes å være at han vil avslutte den løpende indre dialogen han holder med Karen. Hun må ut, han må bli ferdig med henne. For Karl vil konsentrere seg om det livet han lever nå, i et fint og fint skildret ekteskap med presten Anna.
---
Roman
Aasne Linnestå
Sommer i mørket
112 sider, Gyldendal 2023
---
Mens Karen har en tekstlig tilstedeværelse i boka, trer Anna fram som kropp, eller mer presist, som et materielt anker av klær, rot, mat og drikke. Karl er en tjenestevillig ektemann, og utover lesinga, er det først og fremst hva han gjør for Anna (eller tenker at han bør gjøre for henne) som utfolder seg på handlingsplanet.
Dragsuget bakover
Det er Karl selv som snakker i teksten, og henvendelsen går hele veien til et du, til Karen. Mellom monologene hans får også vi lesere del i Karens etterlatne skrifter, og typografien bidrar til å understreke skiftene. For Karl handler Karens tekster om ham, og om livet han og Karen delte, og hans lesning søker hele tida mot en dypere forståelse av den forgangne relasjonen.
Samtidig kjemper han mot dragsuget bakover, og forsøker å være takknemlig, tålmodig og til stede med Anna og deres respektive, voksne barn. Det virker det også som han får godt til. Denne viljen og selvformingen hos Karl er godt skrevet fram.
Karls du-form minner meg aller mest om den type minnetaler pårørende nå til dags holder i begravelser
— Åste Dokka
Karls du-form minner meg aller mest om den type minnetaler pårørende nå til dags holder i begravelser: Talene er rettet mot et du, men du-et er ikke til stede i verden lenger. Fraværet, i kombinasjon med minnetalens siktemål om å oppsummere en biografi, flyter sammen i en blanding av informasjon og følelser. Tonen blir rar. Inderlig og informativ, sentimental og detaljert på samme tid.
[ «Lars Ramslie med gripende portrett av en far og en sønn» ]
Slik er det også med Karls enetaler. Og hvem snakker han dypest sett til? Du-et er Karen, men veldig mye av informasjonen Karl gir, gir han til oss lesere. I tillegg til det teologiske, er det altså litterære grunner til at de fleste prester fraråder pårørende å bruke du-form i minnetaler.
Risikabelt prosjekt
Jeg tror Linnestå er fullt bevisst om det uelegante i Karls grep og språk, det stammer fra romanpersonen, ikke fra forfatteren. Men å la en roman bæres av en slik stemme, er likevel et risikabelt prosjekt. Formuleringer går igjen, språket er muntlig og upresist, noen ganger flosklete.
Vi får også vite at Karens tekster er uferdige og at hun ikke var en trent skjønnlitterær skribent. Heller ikke hennes tekster står fram som litterært fullendte.
Kan en roman satt sammen av middelmådige tekster bli god? Det krever i så fall at det oppstår noe i møtet mellom tekstene.
Karl har problemer med å finne ut hva han skal hente ut av Karens tekster. Det problemet har også jeg, som leser av dem begge. Og det er nettopp i samspillet mellom de to ulike teksttypene at jeg mistenkte at jeg hadde oversett noe vesentlig. For romanens komposisjon er potensielt en ordentlig fiffig måte å oppnå en flerstemmighet som kan skape en tredimensjonalitet i fortellinga.
Men selv sitter jeg undrende tilbake. Jeg forstår like lite som Karl, og jeg synes ikke tekstene snakker med hverandre.
Simone Weil
Anna er prest og Karen var opptatt av den franske filosofen Simone Weil, og dette blir et slags møtepunkt for de to kvinnene. Mot slutten av romanen sier Karl om en av Karens tekster at «Det er som å høre Anna».
For meg framstår det metafysiske mer som en påstand enn som fordypning
— Åste Dokka
At Anna og Karen konvergerer i det metafysiske, synes å uttrykke en ambisjon om en dypere klangbunn for romanen. Jeg er usikker på om det lykkes så godt som det burde. For meg framstår det metafysiske mer som en påstand enn som en fordypning.
Men ett Weil-sitat i boka er sentralt: «Ethvert menneske skriker i taushet etter å bli lest på en helt annen måte.» Om ikke annet viser boka oss at dette, om enn et dypt menneskelig ønske, er mye vanskeligere å oppnå enn vi håper.
[ «Sterkt om samlivet mellom en prest og hans ikke-troende kone» ]
