Det har gått sju år siden Lars Ramslie kom ut med siste bok i Liten fugl-duoen, og godt over to tiår siden han debuterte med Biopsi i 1997.
I debutromanen, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for, skriver han om en fars rusmisbruk og kroppslige og sosiale forfall, sett fra perspektivet til sønnen etter hans død. Med Maya fra Liten fugl betrakta Ramslie verden med barnets blikk og utforska temaer som medfølelse, kjærlighet, psykisk vold og maktforhold i familien.
Årets utgivelse kombinerer debutbokas farsfigur med dette barneblikket, og tar med seg de samme kjernetemaene. Det er en medrivende fortelling som, sjøl om det skjer lite, oppleves som dramatisk. Nærhet og vold forkludres i et gripende farsportrett, hvor nedarva ideer om mannsrollen og den norske folkesjela setter kjærligheten på prøve.
Den beste sommeren
Boka består av tre deler med titlene «Former for omsorg», «Og biene lagde honning i løvens skalle» og «Solaris». Den sentrale handlinga utspiller seg i løpet av én dag, da romanens jeg-person er ni år, sommeren 1983.
«Dette skulle bli min beste sommer», skriver han, «min beste ferie noensinne, da jeg endelig var sammen med deg hele tiden, endelig skulle ha en pappa». Far og sønn er tilbake på gården som har tilhørt slekta i mange generasjoner, men som faren har mista odelsretten til.
---
Roman
Lars Ramslie
Fjellet, geværet, vannet
208 sider, Oktober 2023
---
Med tidlige hint til alkoholmisbruk og vold er det tydelig at det er noe feil med faren som har gjort ham arveløs. For den niårige gutten er han imidlertid bare pappa, som aldri var slem mot ham og hadde en «vilje til godt». Farsportrettet er fylt med beundring, men den voksne sønnens tilbakeblikk, som i skrivende stund har passert faren i alder, er mer sammensatt.
Denne ene dagen i romanen skal far og sønn bestige fjellet som bærer «vårt navn», og etter en altfor stor frokost som gir sønnen mageknip, tar de beina fatt med lite annet med seg enn to skytevåpen: farens hagle og sønnens luftgevær.
[ «Korsgaards beskriver en fattigdom som sjelden kommer til uttrykk i nordisk litteratur» ]
«Geværet» fra bokas tittel lader fortellinga med spenning, sjøl om faren tidlig presiserer at de ikke skal skyte noe levende. Geværet – som raskt blir for tungt til niåringen slik at faren må bære begge – framstår som et symbol på manndom, en ærbødighet og samtidig autoritet i forholdet mellom menneske og natur.
«Fjelltur» er et for trivelig ord til å oppsummere manndomsprøven sønnen settes på. Det er en pinefull ferd som er for krevende for gutten, sjøl om faren skryter av at han var enda yngre da hans far tok ham med på samme tur.
Beskrivelsene av smerten når kroppen knapt orker å gå et skritt til, og ikke minst frykten når faren forsvinner av syne og ikke svarer sønnens desperate utrop, er rett og slett fælt å lese. Er dette den norske folkesjela i sin barskeste, men vakreste form, eller er dette en type vold faren utøver på sin forsvarsløse sønn som verken kan veien til toppen eller tilbake?
«Fjelltur» er et for trivelig ord til å oppsummere manndomsprøven sønnen settes på
— Sigrid Elise Strømmen
Romanens innvikla svar er en av dens styrker. Jeg får lyst til å gripe inn og sette en stopper for galskapen, men så kommer far og sønn til toppen (som med de fleste fjelltopper, viser seg å være en nesten-topp), og jeg minnes hvordan jeg sjøl har pint meg opp de mørkeste skogsstiene og bratteste åskammene, forbanna meg sjøl for at jeg bega meg ut på dette, for så å komme opp i høyden og ta inn utsikten som brer seg rundt meg.
Nærheten mellom far og sønn når de bader i vannet der oppe, kjenner stoltheten av å ha klart det, nyanserer smerten og – med den seinere vissheten om at faren skal forsvinne enda mer fra sønnens liv – gjør den kanskje verdt det?
[ «Denne oppussingsbesatte nasjonen trenger Ragnhild Brochmann» ]
Kjærlighet mellom menn
Ramslie formidler barnets ubetinga kjærlighet på en smertefullt overbevisende måte. Nylig anmeldte jeg Hanne Ørstaviks Bli hos meg, som stiller spørsmål ved kjærlighetens grenser. «Bli hos meg» ropes også ut i Ramslies nye roman, når faren har gått fra sønnen på vei opp fjellet.
Den kjærligheten faren representerer er tydelig sammenvevd med tradisjonelle forventninger om hva en gutt skal vokse opp til å bli. Faren har sjøl svikta i denne rollen, da slekta vurderer ham som uegna til å ta over gården. Slik blir også farens kjærlighet desperat. Han klamrer seg fast til stedet som skulle vært hans, og presser det på gutten som bare vil være med pappaen sin.
Uten store hakk drar Ramslie inn andre minner fra oppveksten, i tillegg til jeg-personens nåtid. Et av disse tilbakeblikkene streifer innom en seksuell relasjon mellom niåringen og en nabogutt som skildres som «elskeren min». De blir utskjelt av naboguttens far, men ellers gjøres det ikke en stor sak ut av det i romanen.
[ «Kjærligheten sier nei i Ørstaviks nye roman» ]
Niåringen får med seg den høyt akta Kiss-samlinga til søstera når han drar derfra – en pappeske som snart skal gå tapt i farens fravær. Referanser til Kiss (og andre musikkgrupper) går igjen i boka, og framstår som en underdrevet, men treffende kommentar til kolliderende mannsidealer: skinnkledde menn i full sminke som rocker på scenen og gauler ut: «Do you love me?».
Den seksuelle erfaringa mellom de to guttene satt opp mot far og sønns nakenbading på fjellet, guttens begeistring for både Kiss og luftgevær, går sammen i en utforskning av kjærlighet mellom menn, gryende seksualitet og identitetsforming. Jeg liker imidlertid at dette bare er der, som noe helt naturlig, og at far-og-sønn-forholdet får bestå som ei samling gode og etter hvert vonde minner, ulikt men gjenkjennelig for mange.
Bibelske ekko, poetisk prosa
Framdriften i Fjellet. Geværet. Vannet skapes av Ramslies rytmiske prosa. Ja, med få justeringer kunne dette nesten vært et langdikt. Med bruk av gjentakelse, innskudd og syntaktisk variasjon blir leseropplevelsen både lett og musikalsk.
Formen understøtter også innholdets karakter som minnearbeid. «Minnets lysende grense» er romanens undertittel, og henviser til et slikt prosjekts begrensninger, og samtidig hvordan fortida lyser gjennom sprekkene i den tilbakeskuende nåtida.
Romanens poetiske stil forsterkes med bruken av bibelske figurer
— Sigrid Elise Strømmen
Romanens poetiske stil forsterkes ytterligere med bruken av bibelske figurer, som Moses’ ferd opp Sinaifjellet, striden mellom brødrene Kain og Abel, og Abrahams ofring av sønnen sin. «Du er Gud», sier sønnen i boka om faren. «Du er terrenget, en ledende pil gjennom terrenget».
Romanen i sin essens er en påminnelse om at for barnet er forelderen den høyeste og det eneste. Å bli voksen er å lære at foreldre ikke er Gud, men feilbarlige mennesker, og at kjærligheten til dem er mer komplisert enn vi skulle ønske.