Anmeldelser

Får den mest striglede finansmann til å verdsette en knæsjfarget vintage-blazer

Denne oppussingsbesatte nasjonen trenger Ragnhild Brochmann. Men «Stygt og pent» er en for springende bok.

Ragnhild Brochmann, best kjent som «estetikeren» fra Morgenbladets ukentlige spalte, er en sjelden fugl i norsk offentlighet. Upretensiøs, fargerik, inderlig, kunnskapsrik og gjennomført seriøs diskuterer hun visuell kultur på en måte som kan få den mest strømlinjedeformede finansmann til å se skjønnheten i en skikkelig knæsjfarget vintage-blazer.

Hvorfor bygges alle nye hus i grått og med rumpa ut? Hvorfor har 90-tallsmoten preget hele 2010-tallet? Og hvorfor finnes det ingen fine gravidklær?

Slike spørsmål har Brochmann drøftet med vidd og intelligens uke etter uke som «estetikeren». Jeg har vært en av spaltens entusiastiske lesere, og gledet meg derfor stort da jeg fikk høre at mange av tekstene nå blir gitt ut som bok i Stygt og pent – Eller hvordan forstå verden ved å se den bedre.

Denne oppussingsbesatte, men akk så konforme, nasjonen trenger en tenker som Brochmann.

Den feminine sfære

Det inspirerende med Brochmanns tekster er at hun tar visuell kultur på alvor og setter den inn i en politisk og historisk sammenheng. Det kan høres banalt ut, men er det dessverre ikke: Mote, estetikk, hus og hjem har historisk blitt nedvurdert som feminine og overflatiske interesser.

---

stygt og pent

Essays

Ragnhild Brochmann

Stygt og pent. Hvordan forstå verden bedre ved å se den bedre

272 sider, Gyldendal 2023

---

I dag avvises tematikken gjerne som småborgerlig og overflatisk, fordi den så lett «kan kobles til forbrukerkultur og dens mange materielle og eksistensielle irrganger», som Brochmann selv påpeker. Slik avvises og bagatelliseres en fundamental del av det vi 2023-mennesker faktisk bruker tiden vår på.

For lett

Likevel: Selv om gardinene mine er et uttrykk for min identitet, betyr det ikke at de er like viktige å snakke om som døden eller kjærligheten. Jo visst er det spennende å rangere bitte små variasjoner i kulturell kapital, men kun til et visst punkt. Den visuelle kulturen blir først virkelig viktig når den settes inn i en større politisk, økonomisk eller eksistensiell sammenheng, som et speil for oss selv og verdenen vi lever i.

Det er rart at Brochmann, som mer enn noen er opptatt av forholdet mellom form og innhold, ikke har sett at bokformatet krever lengre, langsommere tankerekker

—  Ingeborg Misje Bergem

Slike refleksjoner krever mer plass enn en avisspalte rommer, og det er derfor synd at tekstene i Stygt og pent ikke er utvidet og videreutviklet, men trykket slik de forelå i avisform. Det er rart at Brochmann, som mer enn noen er opptatt av forholdet mellom form og innhold, ikke har sett at bokformatet krever lengre, langsommere tankerekker.

Tekstene er morsomme og innsiktsfulle, men spredte. Jeg savner en tydeligere retning og et mer systematisk narrativ, at Brochmann forsøker å si noe om hva fenomenene hun snakker om faktisk betyr. Et eklektisk hjem er absolutt sjarmerende, men enda hyggeligere er det hvis man får følelsen av at hvert møbel er valgt ut i overensstemmelse med en større visjon.

Slik er det også med Stygt og pent: Boken hadde vært bedre hvis tekstene i større grad snakket sammen.

Nyliberalisme

Boken siste del, som inneholder et knippe lengre essayer om boliger i nyliberalismens tid, er et eksempel på hvor god Brochmann er når hun drar de store linjene. Her viser Brochmann hvordan storentreprenørenes estetikk – ingen nevnt, ingen glemt – har adoptert nyliberalismens mantra: «there is no alternative».

Ragnhild Brochmann har nylig gjeve ut boka Stygt og Pent.

Tidløshet og frihet er blitt det samme som sprosseløse vinduer i pregløse bokser, og vi stakkars kjøpere tror vi ikke har noe annet valg enn å akseptere markedskreftenes billigløsninger:

«Slik det heller ikke er trivelig at leilighetens listverk er laget uten synlig entusiasme. At dørene er forbløffende lette å ta i. At takhøyden er like oppløftende som busskuret på en holdeplass. At materialiteten på badet konsekvent kommer i nyanser av grått. At huset sett fra utsiden speiler interiøret på badet. At det å ringe på nede er like innbydende som å trekke ned oppe. At det å se sin egen blokk på avstand kun gir mening fordi det var der man kom inn på boligmarkedet. Fordi det var sånn det ble. Fordi det ikke føltes som det var noen andre muligheter. Fordi det ikke gagner noen, eller noe, å ergre seg over det nå. Vi skal tross alt flytte enda lenger ut av byen når barn nummer to kommer».

I disse essayene demonstrerer Brochmann at estetikk er politikk og at vi ved å leve estetisk bevisste liv, kan protestere mot den senkapitalistiske mørjen som trekkes over hodene våre.

Brochmanns språk opponerer i seg selv mot strømlinjeformet effektivitet

—  Ingeborg Misje Bergem

Det skal også nevnes at Brochmanns språk i seg selv opponerer mot strømlinjeformet effektivitet. Setninger som denne vitner ikke akkurat om begeistring for rasjonalistisk målstyring: «med håp om ubegrenset smaksutfoldelse og et langt og lykkelig yrkesliv hos noen som vet å gjøre bruk av dine vidåpne glugger og ditt sjeldent godt ventilerte sanseapparat, kjærlig hilsen estetikeren».

Det er slike setninger som overbeviser meg om at norsk offentlighet rett og slett trenger mer av Ragnhild Brochmann. Forhåpentligvis er neste utgivelse mer gjennomarbeidet og helhetlig.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser