Anmeldelser

Tungt og oppløftende

«Light of Passage» viser smerten over tap, men også følelser av håp og trøst i møte med det tragiske.

Den canadiske koreografen Crystal Pite har skapt en ballett der samfunnsengasjementet formelig skinner igjennom hver bevegelse. Med flyktningkrisen som det smertelig utgangspunktet for «Light of Passage», entrer Nasjonalballetten denne tre-delte ballettkvelden i samlet tropp.

Massen av dansere ser alle like ut, i grå-tonede kostymer som minner om arbeidsklær. Lenge beveger de seg tett i tett, som en bølgende skikkelse der vi ikke kan skille den ene fra den andre – før to dansere i desperasjon river seg løs i en pas de deux.

Enkeltmennesket og massen kontrasteres, ved at danserne må bryte ut av fellesskapet for å synes.

Fordrevet

Det unisone uttrykket krever en lydhørhet overfor hverandre som kompaniet behersker til fulle. Samtidig ligger det en uro til grunn for koreografien, som om danserne aldri finner rom for stillstand, men stadig blir (for) drevet til nye steder på scenen.

Tidvis føyer de seg alle inn i rekker, der bevegelsene minimeres og koreografien tar form som en slags kø-ordning. Pite behersker kunsten å skape vakker dans, samtidig som hun bringer frem skurrende, ubehagelige assosiasjoner – fra konsentrasjonsleirer til flyktningmottak, til å bli tvunget inn i et begrenset bevegelsesrom, til å ville frigjøre seg, men være underlagt andre.

Sorgfulle sanger

Som lydspor til dansen er Henryk Góreckis Symphony of Sorrowful Songs et bevegende valg. Gjennom tre satser utforsker dette musikalske mesterverket temaene tap, sorg og sårbarhet. Sangsolist Denise Becks nydelige klang og et fullt operaorkester, bidrar her til flere gåsehud-øyeblikk.

Andreakten tar utgangspunkt i FNs barnekonvensjon. Den handler ikke bare om å ta vare på barn, men plikten vi har til å ta vare på jorda for fremtidige generasjoners skyld. Mer enn å rette moralske pekefingre eller nøre opp under dårlig samvittighet, er det den rørende samhørigheten mellom voksne og barn (fra Ballettskolen) som treffer oss. Her blir de hvitkledde barna som entrer scenen hjulpet, løftet, omfavnet og «opplært» av den mørkkledde massen voksne dansere.

Pite har sans for kontraster, en romfølelse og et blikk for hva som skaper sterke scenebilder, som gjør at man aldri savner noen videre scenografi.

Ballett

Det hinsidige

Skulpturerende lysdesign og en lysrefleksjonsvegg som ligner et malerisk og stadig skiftende bilde, fungerer til gjengjeld som et svært stemningsfullt bakteppe for ballettkveldens siste del. Her blir to aldrende dansere – en mann og en kvinne – som selve inkarnasjonen av «siste akt».

Godt supplert av resten av ensemblet, skildres reisen vi alle skal gjennom – fra liv til død. Koreografien åpner opp for et stort tolkningsrom, som ikke avskriver det hinsidige. I den nydelig avsluttende siste scenen, går også kunstartens ulike virkemidler – koreografi, musikk, dans og lys-scenografi – opp i en høyere enhet.

Med en koreograf av dette kaliberet, og et kruttsterkt kompani, klarer Light of Passage å vise smerten over tap, men også følelser av håp og trøst i møte med det tragiske. Det føles tungt og oppløftende på samme tid.

---

Ballett

Light of Passage

Koreografi: Crystal Pite

Musikk: Henryk Górecki: Symfoni nr. 3

Scenografi: Jay Gower Taylor

Kostymer: Nancy Bryant

Lysdesign: Tom Visser

Musikalsk ledelse: Zoi Tsokanou

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret, solist: Denise Beck, Ballettskolen

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser