Anmeldelser

Sjenanse og verdighet

De skjulte skattene i Frederic Mompous «Stille musikk» løftes frem på ny plate. Hør en liten håndfull av gangen av de ømme, rare stykkene.

I den klassiske musikken er det ingen mangel på store, flotte ting. Desto større inntrykk gjør det når noen går den motsatte veien. En av dem som gjorde det, var den spanske, eller rettere sagt katalanske komponisten Frederic Mompou (1893–1987). Han er en av de få, hvis ikke den eneste, som gir innadvendthet, forsiktighet og sjenanse en musikalsk stemme. Nå er den engelske pianisten Stephen Hough ute med en ny plate med Mompous kanskje viktigste verk, Música Callada, skrevet mellom 1959 og 1967.

Hvis du ikke kjenner Mompous musikk, og gjerne vil bli kjent med den, så start med denne platen. Stephen Hough spiller som alltid intelligent, klart og nyansert. Han skuffer aldri.

Hemmelige følelser

Música Callada er et forunderlig stykke musikk. Med Mompous egne ord: «Denne musikken er et svakt hjerteslag. Man forventer ikke at den skal nå langt. Dens oppgave er å trenge inn i dypet av sjelene, og i de mest hemmelige områder av vår ånd. Musikken er stille (callada), fordi vi hører den inne i oss. Den er tilbakeholdt og reservert. Dens følelser er hemmelige...»

De samme ordene kunne vært brukt om all Mompous musikk, og langt på vei også om komponisten selv. Han blir fremstilt som svært innadvendt og sjenert. Ugift til han var 64 år. Et liv som konsertpianist, som var utgangspunktet for studiene hans i Paris, passet ham overhodet ikke. Opptak hvor han spiller sin egen musikk viser at han spilte glimrende, men gjennom hele karrieren opptrådte han kun i intime sammenhenger med små grupper av tilhørere.

---

Música callada

Klassisk album

Frederic Mompou

Música Callada

Stephen Hough, piano

Hyperion records 2023

---

Vuggesang

Som komponist rendyrket han også det intime og forsiktige. Uttrykket hans var på mange måter ferdig utviklet fra og med det første verket, Impresiones intimas, intime inntrykk. Det er alt sammen miniatyrer, korte, frittstående stykker. «Jeg er en mann av få ord og en komponist av få toner», som han sa. Det er nedstrippet musikk hvor hver tone er håndplukket. På mange måter minner det om den atonale stilen til Anton Webern. Han hadde jo også dette fokuset på hver enkelt tone, og han skrev miniatyrer. Men Mompou har mye mer til felles med Debussy og særlig med Erik Satie.

Hvis du er åpen for noen ømme og rare pianostykker som liksom henger i løse luften, kan dette være platen for deg

—  Tore Hegdahl

Melodi er viktig for ham, og melodiene er melankolske. Vuggesangen er aldri langt unna. Rundt melodiene er det mange dissonerende klanger, særlig i et sent verk som Música Callada. Likevel er det i høyeste grad øm musikk. Hvis du absolutt må ha sammenligninger, er musikken hans en blanding av Satie, Debussy, Webern, spanske vuggesanger og Bill Evans. Ja, for jazz-harmoniene er heller aldri langt unna. I ett ord er det poetisk.

For den som liker å bevege seg i de høyere luftlag, kan jeg nevne at tittelen Música Callada er hentet fra den spanske 1500-talls-mystikeren Johannes av Korset og hans dikt Cántico espiritual. Her blir det filosofert over forskjellen mellom música callada og soledad sonora, altså mellom stille musikk og klingende ensomhet. Du får tygge litt på det.

Stigende interesse

Stephen Hough spiller altså denne musikken på en veldig fin måte. Svært nyansert, og med nok omsorg for hver enkelt tone, hver samklang, om den er skarp eller myk. Han er tålmodig, han leter seg frem.

Det sier seg nesten selv at en så tilbakeholdt og minimalistisk musikk som Mompous gikk litt under radaren i modernismens århundre. En sørgmodig liten vuggesang krydret med dissonanser og formet som et spørsmål, var ikke akkurat det som vakte oppsikt da. Men nå er interessen for musikken hans voksende. Stjernepianister som Arcadi Volodos og Daniil Trifonov har spilt ham inn, og nå altså Stephen Hough. Min personlige favoritt er den ukrainske pianisten Olena Kushplers album fra 2012, fordi det er så ømt spilt. Men hun spiller ikke Música Callada.

Stephen Hough spiller som alltid intelligent, klart og nyansert. Han skuffer aldri

—  Tore Hegdahl

Vi er ellers så heldige at vi kan høre Mompou selv spille. I 1974, da han var 81 år, spilte han inn all pianomusikken sin på LP. Nå er dette bare et tastetrykk unna. Han spiller forbausende fint, men også i en ganske matter-of-fact stil. (Alle komponister spiller sin egen musikk helt saklig.) Til sammenligning er særlig Volodos’ spill veldig «kunstnerisk» og får musikken til å høres mye mer moderne ut enn når komponisten selv spiller den.

I dette bildet plasserer Stephen Hough seg et sted i midten. Han spiller langt mer sofistikert enn komponisten, naturligvis, men har samtidig med seg noe av enkelheten derfra. Dette er jo musikk som har et nesten barnlig alvor over seg. Det har han øre for.

Litt av gangen

Så hvis du er åpen for noen ømme og rare pianostykker som liksom henger i løse luften, kan dette være platen for deg. Den er gitt ut av det svært individualistiske engelske plateselskapet Hyperion, et av ytterst få som fortsatt holder stand overfor strømmetjenestene. På nettsiden deres kan du høre (gratis!) det første minuttet av hvert musikkstykke, men utover det må du faktisk betale for musikken. Tenk det. Som nedlasting koster platen det samme som en kopp kaffe og en croissant.

Ikke hør alle de 28 stykkene på en gang. Strengt tatt burde de aldri vært gitt ut på denne måten. Etter 10-15 stykker begynner de å ødelegge for hverandre. Hør ett eller en liten håndfull stykker av gangen, så du kan undre deg. De er som små diamanter.

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser