Thomas Korsgaard anmeldt: Farvel til sosialdemokratiet

Coming-of-Age, Bildungsroman, dannelsesroman, utviklingsroman, kunstnerroman. You name it. Forfattere og lesere har i århundrer hatt en dragning mot oppvekstromaner. Kanskje rett og slett fordi det er felles for oss alle. Vi alle har hatt en oppvekst, det er skålen vi er formet etter. Og akkurat hva denne formen består av, og hvordan det påvirker et menneske, har siden romansjangerens begynnelse vært stoffet som litteratur har blitt laget av.

Litterært fenomen

En far står i et gårdskjøkken med en nyslipt spade og halshugger rottene som har gnagd seg inn bak panelet. Rolig vasker moren opp blodsølet, mens rottekadavrene blir kastet i den voksende haugen med døde dyr på gårdsplassen.

Starten på Hvis det skulle komme et menneske setter tonen for danske Thomas Korsgaards debutroman, som kom i 2017, da han var 21 år. Korsgaard har med sin trilogi om gutten Tue, som vokser opp på en gård på landsbygda under finanskrisen i 2008, blitt et litterært fenomen i Danmark med over 200.000 solgte eksemplarer og stående applaus fra kritikerne. Den siste boka i trilogien, Man skulle nok have været der, vant i 2021 litteraturprisen Det Gyldne Laurbær, som er motsatsen til Bokhandlerprisen i Norge. Seks år etter utgivelsen i Danmark er det kritikerne i Norge som klapper for skildringen av en oppvekst som er preget av fattigdom og omsorgssvikt.

Et saktegående leirras

«[…] en liten gutt vet altfor mye og nesten ingenting om døden»

For tenåringen Tue har døden alltid vært med ham. Han har hele livet fryktet at den skal gripe inn i familien og endevende livet hans. Han er vant med kalver som får lungebetennelse og at reven maltrakterer hønene, noe haugen av råtnende dyr er et bevis for. Men da den lille søsteren hans dør under fødselen, samtidig som finanskrisen legger hele livsverket til faren i grus, tar døden noe fra en familie som allerede har lite av alt. For det er ikke et tydelig før og et etter i Tues liv. Oppveksten er heller et saktegående leirras, der død og resesjon er enorme krefter som river med seg på veien det lille som var av trygghet, omsorg og vennlighet i en allerede dysfunksjonell familie.

[ «Leila Mottleys debutroman er rå, brutal og poetisk» ]

---

Roman

Thomas Korsgaard

Hvis det skulle komme et menneske

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

280 sider, Bonnier 2023

---

Thomas Korsgaard beskriver med et humoristisk og barnlig blikk en oppvekst som ved nærmere ettersyn er fryktinngytende gold, blottet for de tingene en trenger for å kjenne seg trygg i verden. Det er rart hvor ubehagelig det kan være å le av en gutt som må gjøre sitt fornødne i toppen av et tre, fordi faren står skremmende standhaftig under, fly forbannet for noe ungen har gjort. Det er en fortellerstil som med sin avvæpnende sjarm tilslører alvoret, samtidig som det gir et innblikk i en effektiv overlevelsesstrategi.

Etter lillesøsterens død forsvinner moren inn i en lammende depresjon, hvor eneste aktivitet er å spille bort penger hun ikke har på nettbingo. Da faren må selge gården til sin rike bror, er han konstant truende og sint. På skolen har Tue klippekort hos rektor, som bare sukker og sier «Hva har du gjort nå da» når hun ser Tue i døra. Det er en nådeløs barndom, pakket inn i et gøyalt papir.

Det er en nådeløs barndom, pakket inn i et gøyalt papir

—  Hilde Slåtto

Dobbelteksponering

Det er ikke mulig for meg å lese Hvis det skulle komme et menneske uten å tenke på franske Édouard Louis og nederlandske Marieke Lucas Rijnevelds overveldende gode debutromaner, som begge beskriver oppvekst i både materielt og emosjonelt fattige kår på landsbygda under finanskrisen.

[ Rijneveld: – Langt på vei har jeg språket fra Bibelen ]

21 år gammel tok Édouard Louis litteraturverden med storm med roman Farvel til Eddy Bellegueule (2014), en sosiologisk beskrivelse av egen oppvekst i et fattig industriområde nord i Frankrike. Marieke Lucas Rijneveld fikk et internasjonalt navn 27 år gammel som vinner av den internasjonale Bookerprisen for Kveldens ubehag (2018). Romanen er en skittenpoetisk og rystende skildring av barndom i et strengt religiøst hjem – i skyggen av sorgen over en død bror – på en gård rammet av munn- og klovsyke.

Utenforskap

Både Louis, Rijneveld og Korsgaard skriver utviklingsromaner med selvbiografiske trekk om familier som lever på randen av samfunnet, helt overgitt til fattigdom, psykisk sykdom og lammende sorg – uten et sikkerhetsnett som kan fange dem opp. Det er svært interessant at det kommer litteratur med et så tydelig slektskap fra generasjonen som vokste opp med arbeiderklasse-foreldre under resesjonen. Ikke minst er det interessant at de alle tre beskriver et utenforskap, ikke bare i samfunnet som har kollapset økonomisk rundt dem, men i familiestrukturen de er en del av.

[ «Édouard Lois graver videre i arbeiderklasseoppveksten» ]

For det er nettopp deres utenforskap, både i hvordan de ser, opplever og ikke minst benevner verden, og deres gryende identiteter som homoseksuelle og transperson som gjør det mulig for dem å se at eneste måte å overleve på, er å komme seg ut og vekk.

Det solide debutarbeidet til Thomas Korsgaard når ikke helt opp til det litterære tetsjiktet til Louis og Rijneveld, men den enorme oppmerksomheten boken hans har fått, både i Danmark og her i Norge, er et tydelig uttrykk for et behov for fortellinger som beskriver en hard virkelighet som flere og flere formes av, også i våre sosialdemokratiske land.