En berømt dirigent misbruker sin makt

Pass på å få med de første sekundene av Tár, da forstår man at noen spionerer på henne og gjør mobilopptak av det hun driver på med.

Dette skaper en thrilleraktig stemning som vokser i løpet av filmen. Man blir raskt ambivalent til den selvsikre Lydia Tár der hun sitter på scenen i et konserthus i New York og intervjues om sin strålende karriere. Hva skurrer – hvem vet noe om henne som ikke tåler dagens lys?

Sannheten rulles langsomt opp, flik for flik, i et manus som er imponerende skrevet.

Mannlig parallell

Regissør Todd Field skildrer en kvinne som lever et jetsettliv som omreisende, bejublet musiker. Den ene dagen holder hun mesterklasse for unge dirigentspirer i USA, den neste er hun tilbake i Berlin der hun er sjefdirigent for selveste Berlin-filharmonien. I ledige stunder komponerer hun på et nytt verk.

Portrettet av Lydia Tár blir på mange vis et speilbilde av det man hadde kunnet lage av enkelte mannlige berømtheter i musikkverdenen: Selvsentrerte stjerner som er vant til at alle står på pinne for dem i kunstens tjeneste. Det er lett å forestille seg den ensomme dirigenten eller solisten som bor på hotellrom i metropolene for å holde sine konserter. Når applausen stilner, vanker middager på fine restauranter. Hvem spiser man med – spyttslikkere som vil oppnå noe, eller vakre musikere som dirigenten tiltrekkes av?

Min fabulering er ikke helt på jordet. Operasangeren Plácido Domingo fikk i 2019 en kraftig metoo-beskyldning mot seg. Åtte sangere og en danser anklaget ham for seksuell trakassering i situasjoner der han hadde hatt ledende stillinger eller roller ved forskjellige operaer. I 2020 skrev VG at Plácido la seg «langflat» etter at en gransking i regi av fagforeningen konkluderte med at han hadde opptrådt seksuelt trakasserende både på og utenfor arbeidsplassen.

Mann eller kvinne?

Men Lydia Tár er ikke Domingo, hun er en kvinnelig orkesterleder, og dem finnes det ikke mange av. I 2013 var én av verdens hundre beste dirigenter en kvinne, i 2020 var tallet steget til åtte. Jeg husker hvordan Vasilij Petrenkov, russisk dirigent for Oslo-Filharmonien, dummet seg ut for ti år siden. Han uttalte at orkestermusikere ville bli forstyrret av å ledes av en kvinnelig dirigent. Hennes seksuelle utstråling på podiet, mente han, ville stå i veien for musikernes evne til å konsentrere seg om å spille.

[ Vårt Land har snakket med ni kulturpersoner om kvinnedagen. ]

Nå handler ikke Tár om det Petrenkov fryktet. Den fiktive Lydia er lesbisk, kaller seg maestro – ikke maestra – og elsker å kle seg i hvit skjorte og svart jakke. En dag vil hun ordne opp for datteren hun har sammen med orkesterets førstefiolinist. Da presenterer hun seg med å si: – Jeg er Petras far.

Lydia Tár er altså ikke dirigenten som fordreier hodene på mannlige musikere. Nådeløst fornærmer hun en ung svart dirigentstudent i en mesterklasse ved å håne hans skepsis til Bach som en patriarkalsk, hvit komponist. Den oppførselen skal få følger.

Tár er dessuten en mester i å bruke Berlin-filharmoniens strenge regelverk til å manipulere hvem som skal få plass i orkesteret og hvem som skal få solistoppdrag. Det er snedig og kynisk gjort, og resultatet blir stygt.

Iskald og ensom

Lydia Tár er et skremmende eksempel på hvor kald en mektig person kan bli når hun stadig må bevise sin storhet og dertil dyrke egne erotiske behov fordi hun dypest sett er meget ensom.

Australske Cate Blanchett gjør en formidabel tolkning av dirigenten idet hun biter kjevemusklene sammen før en ny opptreden. Det er en fryd å høre skuespilleren veksle mellom tysk og engelsk når hun gir sine beskjeder på orkesterprøvene, det er imponerende å se henne dirigere og høre kraften i det musikerne spiller. De er reelle musikere ansatt i Berlin-filharmonien.

---

Film

• Tár
• Drama
• Regi/manus: Todd Field
• Med: Cate Blanchett, Mark Strong, Sydney Lemmon
• USA 2023
• 2 timer 37 minutter
• Aldersgrense: 12 år

---

Blanchett viser det ene øyeblikket fram dirigentens overlegne, nedlatende selvsikkerhet i offentlige situasjoner. I det neste avslører hun Társ nervøse, stigende skrekk da hendelser hun selv er skyld i, returnerer i form av en hevnens bumerang. Som sagt, noen vet noe om Tár som ikke tåler dagens lys. Når det blir for ille, graves det fram så alle får se. Det blir katastrofalt.

Man kan la seg lure av Todd Fields langsomme dramaturgi i starten til å tro at filmen bare passer for de som elsker klassisk musikk. Tár får briljere med verbale utlegninger om det å dirigere Mahler og Beethoven. Da gjelder det å vite at regissøren først vil vise fram hovedpersonens suverene fasade, før han hakker den i stykker og avslører tragedien.

[ Undersøkelse blant store frimenigheter: Så stor andel av talene ble holdt av kvinner i fjor ]

Man kan også la seg lure av at avsløringene gjøres med en mesterlig bruk av antydningens kunst slik at man nesten ikke tror at de klanderverdige handlingene har funnet sted. Men det Fields portrett dypest sett handler om, er dette: Vår erotiske lengsel og våre seksuelle behov kan få oss til å gjøre ting i det skjulte som blir ødeleggende hvis de slipper ut i dagens lys. En epilog i Bangkok er overrumplende og talende i så måte.

Løp av sted og se the rise and fall of Lydia Tár.