Røverliv i krigsruiner

Astrid Lindgren ble en gang spurt om hvordan hun hadde kommet på å skrive denne røverhistorien – en sjanger som kanskje heller hører et annet århundre til. «Jag ville komma ut i skogen», var svaret.

I Ronja Røvardotter er barnets frie, uovervåkede lek i naturen en kilde til læring og utvikling. Naturen har en oppdragende effekt og fremstår ikke bare som et bakteppe, men en viktig aktør i Lindgrens fortelling.

På Det Norske Teatret er mye av naturlandskapet byttet ut med et krigsherjet område. Regissør Catrine Telles tanke om å legge handlingen i Ronja Røvardotter til en moderne krigsruin, høres umiddelbart ut som en god idé. Når Astrid Lindgren selv forteller om sin lykkelige barndom er det to behov hun fremhever som avgjørende for barns utvikling og evne til å overkomme utfordringer; «Två ting hade vi som gjorde vår barndom till det den var – Trygghet och frihet». Å vokse opp uten dette, i en kaotisk tid som følge av voksnes uforstand, er i dag skjebnen til flere barn enn på lenge.

Eksistensiell smerte

Thea Lambrechts Vaulen er en sterk, sta og egenrådig Ronja. Hun blir født en uværsnatt, men der et lynnedslag deler Mattisborgen i to i originalen, skjer det her som følge av et bombeangrep.

På Det Norske Teatret innlemmes vi umiddelbart i det mørke og dunkle gjennom stemningsfull lysdesign. Scenograf Tore Sæther bygger godt opp om det skremmende med en ruvende borg som fyller nesten hele scenen. Der kjemper røverhøvdingene Mattis (en god Paul-Ottar Haga) og Borka (Frode Winther) om plassen i borgen som ble delt, men de står også overfor den eksistensielle smerten når de må innse at Ronja og Birk (Peiman Azizpour), slett ikke vil gå i deres fotspor.

Med farens knusende replikk «Jeg har ikke noe barn lenger» rømmer Ronja ut i skogen, som kan være full av farer, villvetter og grådverger når mørket siger på.

Uklart bakteppe

I skogen ligger mye potensial til å fenge små (og store) publikummere. Hvem husker vel ikke de merkelige, små skapningene som sier «åffer då då» – udødeliggjort gjennom Tage Danielssons filmatisering fra 1985.

I Telles versjon har de blitt til forhutla, foreldreløse barn som søker ly i et utbrent bilvrak. Her må mye av fortellingens magiske og morsomme ingredienser, vike for realismen – men «up-to-date»-grepet klarer aldri helt å berøre eller integreres i resten av scenefortellingen. I stedet fremstår krigstematikken noe uforløst, som når uniformerte mennesker fyker forbi med maskingevær, uten at det får noen videre foranledning eller konsekvens.

Mer enn å gå i dybden, kommer krigen til syne som et litt uklart bakteppe for handlingen.

[ Dette albumet fra Rafsbotn menighet viser fra salmesang faktisk er ]

Forfriskende

De musikalske innslagene med flerstemt røversang og forfriskende (break) dans, hører til forestillingens høydepunkt. Et annet vellykket grep er de skumle villvettene med meterlangt vingespenn, som spennende krydder for de minste. Der Lindgrens røvere er skitne, skjeggete og i overkant tøffe menn, som – når det kommer til stykke – er veldig følsomme, glipper noe av denne morsomme motsetningen i Telles regi. Her er røver-looken mer androgyn, med et kostymedesign som nærmest går amok i disharmoni, ettersom røverne kler seg i ymse plagg de har røvet til seg.

Helvetesgapet som åpner seg når borgen blir delt i to, er ikke bare et symbol på kløften mellom Mattisrøverne og Borkarøverne, men på konflikten mellom far og datter. Mattis elsker henne høyere enn alt, og relasjonen kunne med fordel blitt gitt mer plass. Ronja har en frelsende effekt på sin far, men når vi ser så lite til savnet og angeren, fremstår forsoningen mer som en forklaring enn noe vi får ta del i.

Ladet med verdier

Mellom linjene i Ronja Røvardotter ligger basale og evigvarende temaer som ikke nødvendigvis trenger oppdaterte, ytre omstendighetene for å treffe dagens publikum.

Ronja og Birk ser uforstanden hos de voksne og kjemper for at de rivaliserende røverklanene skal slutte fred. I likhet med bøker som Mio, min Mio og Brødrene Løvehjerte, er dette en fortelling som formidler noe vesentlige til mennesker i en vanskelig livssituasjon. I det lindgrenske universet som er så ladet med verdier om hva som er godt og hva om er (v) ondt, savner jeg fordypelse fremfor fornyelse.

---

Teater

Ronja Røvardotter

Av Astrid Lindgren

Dramatisert av: Annina Enckell

Regissør: Catrine Telle

Scenograf: Tore Sæther

Kostymedesigner: Anette Werenskiold

Musikk: Björn Isfält

Koreograf: Oleg Glushkov

Lyddesigner: Johannes Vaage

Lysdesigner: Arne Kambestad

Det Norske Teatret, Hovedscenen

Anbefalt fra 7 år

---