Anmeldelser

Et bevisstgjørende poetisk kampskrift

En feministisk poesiantologi i anledning kvinnedagen? Ja, hvorfor ikke.

Kvinnedagen 8. mars nærmer seg, og på skrivebordet mitt lyser en liten rød bok i 70-talls retrostil. Det grafiske mønsteret på coveret minner om tre vaginaer. Som bestilt.

Feminist og forfatter Marta Breen, kjent blant annet for sin feministiske kalender, har denne gangen pløyd bibliotekhyllene på jakt etter feministiske dikt. Resultatet er en samling bestående av «Breens favoritter». Antologien kan samtidig fint leses som et kvinnehistorisk dypdykk. Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi spenner fra midten av 1800-tallet, gjennom det kampklare 70-tallet og frem til i dag.

Så lett, så sterk, så øm – får vi vite i forordet – er hentet fra et hyllingsdikt kvinnesakspioneren Aasta Hansteen skrev til kvinnesakspioneren Camilla Collett. Så da er tonen satt.

Slagord?

Bokens tilbakeskuende, men også kampklare og humoristiske ytre går ganske så rett hjem hos meg. Breens lyriske preferanser viser seg å underbygge det aktivistiske uttrykket. Vi snakker om «[ …] skarpe konsise dikt som løfter meg opp og inspirerer til handling.»

Det gjør jo jobben det er å samle feministiske dikt fra de siste 170 årene ganske mye lettere for redaktøren. Men hva betyr det for innholdet? Blir det for forutsigbart? Kunne jeg heller gått i 8. mars-toget og lest parolene der, for å sette det kraftig på spissen?

---

breen

Poesi

Marta Breen (red.)

Så lett, så sterk, så øm. Feminisme i norsk poesi

120 sider, Res publica 2023

---

Svaret er nei. Mange av diktene sirkler inn eksistensielle erfaringer som ikke kan uttrykkes på samme måte andre steder. Det er heller ikke «hvemsomhelst» som her er samlet mellom to permer. Antologien rommer kanoniserte poeter som Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Marie Takvam, men også etablerte samtidige forfattere som Cecilie Løveid, Sumaya Jirde Ali og Aasne Linnestå.

Spennvidden er stor, men med noen røde, feministiske tråder: Kropp, seksualitet, arbeid, familie, morskap, frihet, identitet.

camilla collett

Politikk, kropp, kunst

Feminismen har vært en kreativ og nyskapende åre i litteraturen og kunsten, men er også blitt kritisert for å være begrensende. For utøverne har det handlet om å skyve maktbalansen, utfordre det bestående og sette kvinners erfaringer og kropper i sentrum. I norsk sammenheng er det nærliggende å nevne Wencke Mühleisens normbrytende performancer på 1970- og 80-tallet.

Andre har vært mindre uttalt feministiske, men blitt tolket sånn, noe som kanskje også gjelder for en del av poetene i antologien. Et eksempel er tyskamerikaneren Eva Hesse, som på 1960-tallet blandet organiske og rotete former inn i den stringente minimalismen på den da klart mannlige kunstscenen.

Mange av diktene i antologien blander også det humoristiske med det såre og opprørske. I et av Annabelle Despards dikt fra 2015 heter det:

«Etter å ha menstruert i 40 år

satt hun fyr på huset. Hennes mann

kjørte gressklipperen i nye

og uforklarlige mønstre»

En ny tid

Underveis i lesingen kunne jeg trengt litt mer valkyrje-stemning og litt mindre husvask og tunge lenker. Samme hva gir Så lett, så sterk, så øm et inntrykk av kvinnekamp i den norske poesien og hvordan den har utviklet seg i takt med tiden. Enkelte dikt treffer ømme punkt, gir erkjennelse, tristesse. Andre sier nok aller mest om epoken de ble til i.

Underveis i lesingen kunne jeg trengt litt mer valkyrje-stemning

—  Sara J. Høgestøl

Av 110 dikt fra nesten like mange bidragsytere er 30 fra 2000-tallet og 13 av disse igjen fra 2020-tallet. De nyere diktene favner bredere i tematikk og form. Minoritetsperspektivene er representert ved forfattere som norsk-somaliske Jirde Ali, kvenske M. Seppola Simonsen og Linda Klakken, som har skrevet om skeive erfaringer.

Hvordan hadde denne antologien sett ut om den bare hadde inneholdt dikt fra det nye årtusenet? «Dagens poeter er gjerne mindre eksplisitte i sine temavalg [...],» som Breen selv skriver. Vi snakker også om en feministisk «fjerde bølge», der faktorer som kjønn, etnisitet, alder, klasse og seksualitet i større grad ses i sammenheng. Klimakamp er også et viktig spor for mange av nåtidens feminister.

Det hadde også vært moro å se en feministisk antologi med bidrag fra menn, her er de nemlig helt fraværende (kanskje med unntak av vedkommende bak pseudonymet Ella Utøy). Breen har tydeligvis ikke lånt med seg mannlige poeter. Det er forståelig, med tanke på omfanget og at diktene skal kunne si noe om kvinners kamp. Jeg savner de ikke i denne sammenhengen, men blir nysgjerrig på om det var oppe til vurdering.

Når det er sagt, liker jeg prosjektet for det det er – fordi det er bevisstgjørende. Kampen for likestilling i arbeidsliv og familieliv er langt fra over. Ikke minst minner boken meg om hvor mange sterke nåtidige poeter vi har som også er kvinner. Les dem.

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser