Burde foreldre fortalt mer til sine barn om det som har vært vanskelig i eget liv?
Eller blir det aldri tid til slik? Sønner og døtre vokser opp, mor og far drømmer om at barna skal være lykkelige og få et godt liv, så hvorfor i all verden skal man komme trekkende med ydmykende nederlag og vond sykdom?
Men unger har en egen evne til å føle at ikke alt er på plass for mamma eller pappa. Barn forstår ikke slik voksne forstår, men skjønner mye likevel.
Ferieminner
I Aftersun møter vi 11 år gamle Sophie som er på ferie i Tyrkia med faren Calum etter at han er blitt separert fra moren. På den ene siden forsøker de to å gjenskape deilige, søvndyssende dager ved bassenget slik Sophie husker at familien har gjort hver sommer siden hun var fem. På den andre vet hun at faren ikke har god råd. Derfor blir han irritert når hun mister en dyr dykkermaske slik at den synker til bunns i sjøen.
Men hvor dårlig det står til med den 31 år gamle faren – og hvorfor han har gipset den ene hånden – er den skotske regidebutanten Charlotte Wells sparsom med å røpe. Hun antyder noe om sårbarhet gjennom en scene der faren klipper opp gipsen med en spiss neglesaks på hotellrommets bad. Det går ikke så godt – han stikker seg selv i armen slik at blodet renner. Vi ser det, men ikke Sophie der hun ligger inne på senga.
[ Anmeldelse: «Vanskapte land» viser at man må være ydmyk og lydhør for å lykkes som misjonær ]
Skjer lite
Det krevende med Aftersun er at det skjer så lite de fem første kvarterene: Far og datter bader, spiser, smører seg inn med solkrem, ligger på solsenga, spiller biljard, drar på båttur for å dykke, er med på utflukt til a perfect place (ifølge en tyrkisk reklameplakat), hører på kjedelig underholdning på hotellet om kveldene, legger seg tidlig fordi de er trøtte.
Skuespillerne Paul Mescal og Frankie Corio gjør utmerkede roller som far og datter og får samtalene dem imellom til å gli naturlig og ubesværet. En stund kan det se ut som Aftersun handler om en jentes oppvåkning til tenåring – hun treffer noen ungdommer som flørter og fester, hun blir kjent med en jevnaldrende gutt som kysser henne.
Likevel, det virker som det er noe annet regissøren har på hjertet. Hva er den underliggende smerten? Omsider får vi kinogjengere se at den finnes inni Calum, men han holder de vonde øyeblikkene skjult for Sophie, hun skal ikke høre ham hulke eller se ham på kanten av stupet.
Mange menn sliter med å ha noen å snakke med om egne nederlag. Blir dette Calums skjebne?
[ Anmeldelse av «La elva leve»: En reise ut av skammen ]
---
Drama
Aftersun
Regi/manus: Charlotte Wells
Med: Paul Mescal, Frankie Corio
Premiere fredag 17. februar
---
Nøkkelen
Antydningens kunst er alltid et bedre filmgrep enn overtydelighet, men her blir det i knappeste laget. Wells er gjerrig med å gi svar. Det er som om hun bevisst skaper avstand til Calum i filmingen, som når vi får se ham i speilrefleksen i TV-skjermen på hotellrommet.
For å finne en tolkningsnøkkel må man oppdage hint som avslører at det finnes to tidsplan i handlingen: Det er lenge siden Calum og Sophie var på denne ferien i Tyrkia – de har ikke mobiltelefon, men ringer hjem fra telefonkiosk. At det danses Macarena på hotellet, tidfester oppholdet til sent 1990-tall. Far og datter filmer hverandre med et sånt kamera som var populært den gang.
I drømmeaktige, flimrende sekvenser, samt noen få klare bilder, framtrer brått den voksne Sophie. Det er hun som ser på ferieopptakene fra tjue år før. De viser glimt fra den siste sommeren hun fikk dele med faren. Kan kamerafilmen røpe noe hun ikke skjønte den gang? Og – nå som Sophie er blitt mor, hva tenker hun om det hun forsto av ham da hun selv var en jentunge?
Filmen får meg til å tenke at foreldre burde fortelle sine barn om det som har vært vanskelig i livet
— Kristin Aalen
Wells’ debutfilm ble vist i et sideprogram på filmfestivalen i Cannes i fjor og har fått flere britiske filmpriser. For meg blir Aftersun likevel litt for knapp og uferdig.
Men filmen får meg til å tenke at foreldre burde fortelle sine barn om det som har vært vanskelig i livet. For noen år siden måtte jeg selv nøste opp i mine foreldres hemmelige historie, full av smerte og vanskeligheter, etter at de begge var døde. Den fortellingen skulle jeg gjerne snakket med dem om mens de ennå var i live.
