Anmeldelser

Viser at man må være ydmyk og lydhør for å lykkes som misjonær

Vi har hørt utallige historier om misjonærer som har klart å bygge kirker i fremmede land. «Vanskapte land» skildrer en prest som mislykkes i sitt kall.

I sin fiktive fortelling fra Island gjentar regissør Hlynur Pálmason med politisk korrekthet den velkjente kritikken av misjonærer som ubrukelige imperialister: En nyutdannet prest sendes på slutten av 1800-tallet fra København til Island som da var en dansk koloni. Kallet han får av gamlepresten hjemme, er å bygge en ny kirke i en avsidesliggende fjord.

Men misjonæren kommer på kant med både naturen og med representanter for folket på Island som han skal tjene. Det går ikke så godt.

Hva slags type er så denne Danmarks utsendte? Etter min mening en klisjé av nedlatende hjelpeløshet. Presten Lucas er ute av stand til å lytte til lokalkjente islendinger, ikke minst den hardbarkede Ragnar som skal lose ham på hest gjennom berg og dal, over elver og langs fossejuv, for å komme fram til bygda som har dansk kjøpmann, men mangler kirke og predikant.

Så da kan kristne som gjennom årene har støttet norsk misjon, avskrive filmen som uinteressant? Så enkelt er det ikke. Vanskapte land sier noe vesentlig om viktigheten av å møte fremmed natur og kultur med ydmykhet og evne til å lytte.

Sju stillfoto

Pálmason har hentet inspirasjon til sitt manus fra sju gamle fotografier, såkalte wet plates, tatt av en prest på 1800-tallet og gjenfunnet i vår tid. Disse skal være de første kjente bilder av natur og mennesker fra sagaøyas avsidesliggende strøk. Akkurat hva motivene var, forblir uklart i filmen, men jeg gjetter at det er landskap og mennesker stilt opp i ville, vulkanske omgivelser.

Pálmasons meget dyktige fotograf, Maria von Hausswolff, har skutt filmen i et tilnærmet kvadratisk format, med buete hjørner, som minner om gamle fotografier. Den oppdiktede prestefiguren, Lucas, har med seg tungt fotoutstyr på reisen: Kamera, stativ og alt han trenger for å framkalle bilder, inkludert glassplater og en flaske med sølv.

I utgangspunktet er det mye bra ved hans ambisjon – han drømmer om å bli kjent med islendingene og fotografere dem. Men ferden som seks-sju personer, et tjuetall islandshester og noen hunder gjennomfører, blir langt mer strabasiøs enn Lucas forventet.

Skildrer en mann av det slag som kirker og misjonsselskap sjelden har snakket høyt om

—  Kristin Aalen

Han har med seg en tolk som skal lære ham islandsk, men språket er vanskelig. Følgelig resignerer han raskt og maser i stedet om at «de innfødte» må snakke dansk.

Heller ikke naturen spiller på lag med dansken. Iscenesettingen av reisen understreker filmtittelen Vanskapte land. Det regner og det blåser, en vulkan spyr ut sin stinkende svoveldamp i det fjerne, og hesten nekter å lystre når presten driver den for hardt i bratte skråninger. Mens guiden Ragnar advarer om at det ikke er mulig å krysse en elv de kommer til, trosser Lucas hans råd med autoritær kommandering. Det får fatale følger. Lik av dyr og mennesker havner i fjæra eller i gresset, godt i gang med å bli til knokler.

Presten er med andre ord mer opptatt av å stille sitt reisefølge opp i fotogene positurer enn å lære seg naturens premisser for å kunne overleve.

.

Todelt

Vanskapte land er et todelt drama på godt over to timer. Første del består av reisen som nesten tar livet av presten. Som tilskuer må man være tålmodig – regissøren har forelsket seg i spektakulære bilder av øde natur. Han kunne ha kortet noe ned. På den annen side – tyngden av strabasene fikk meg til å tenke på norske misjonærer som har møtt enorme utfordringer i jungel- og ørkenlandskap de har arbeidet i. Bare de som spilte på lag med og lærte av de innfødte, greide seg.

Lucas’ oppsummerer sin opplevelse av Island med at det er forferdelig vakkert der. Regissøren runder av første del med skremmende bilder av vulkansk ildsprut og rennende lava som setter et glødende utropstegn: Naturen er ikke til å spøke med.

Andre del finner sted i bygda der kjøpmannen bor med to snart gifteklare døtre. Rett ved huset hans går folk i gang med å reise en trekirke slik at det nyankomne presten kan gjøre tjeneste. Men heller ikke dette går så godt. For nå er det mennesker Lucas kommer på kant med.

---

Drama

Vanskapte land

Regi/manus: Hlynur Pálmason

Med: Elliott Crosset Hove, Ingvar Sigurðsson, Vic Carmen Sonne, Jacob Hauberg Lohmann

Premiere fredag 10. februar

---

.

Lydhørhet

Vanskapte land er en film som gjør meg ambivalent. På den ene side er den godt spilt av dyktige skuespillere og altså utsøkt filmet. På den andre side tror jeg ikke helt på hovedpersonen: Hvor dårlig går det an å kle seg før en tur til Island? Hvor lite lydhør kan en prest være for sine soknebarn når de ber ham utdype sitt syn på Gud, eller trygler om forbønn fordi de har feilet i livet?

Men vrir man på perspektivet igjen, kan vi si at Pálmason skildrer en mann av det slag som kirker og misjonsselskap sjelden har snakket høyt om, men som det ganske sikkert har eksistert flere av: Lucas er en ensom prest og utsending som vakler og trår feil, en kirkens mann som ikke får de rette korrektivene til å fungere godt i sin gjerning. Dermed utvikler han verken kjærlighet eller klokskap nok til å respektere landet og menneskene han kommer til.

Slikt kan bare ende dårlig.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser