Kjærlighet som gjør inntrykk

Uten at jeg kan si hvorfor, har jeg aldri tidligere lest en roman av Bror Hagemann. Nå gjør jeg det gjerne igjen. Bror Hagemann skriver med en tillit til at enkelhet i historie og språk bærer. Boka er verken naken eller knapp, tvert imot akkurat passe fargelagt, men like fullt er det som om all uvesentlighet er skrelt bort. Resultatet er en fortelling som framstår klar og sterk.

Et ualminnelig ektepar

Per Louis Smedsrud (65) er død. Nyheten overbringes hans kone Åshild av politimannen Gudmund Haakestad på første side i romanen. Omtrent samtidig får vi vite at Per Louis var prest i Sagene kirke, og at han drakk mer enn han hadde godt av. Åshild virker uforstyrret av Gudmunds beskjed, noe som forstyrrer Gudmund og vekker uklare, men bange anelser hos ham, og selvfølgelig dermed hos leseren. Hva skjedde egentlig langs den flomdigre Akerselva den fuktige fredagskvelden Per Louis tilbrakte med bestevennen Aage?

---

Roman

Bror Hagemann

Ved elva

250 sider, Tiden 2023

---

De to som i åpningen av romanen framstår som et helt alminnelig, aldrende ektepar, hun tuslende rundt orkideene med giktbrudne fingre, han en elsket og godmodig prestemann med sine laster, viser seg raskt å dele en ualminnelig kjærlighetshistorie. Gjennom en rekke tilbakeblikk ser vi at Åshild og Per Louis fant hverandre og forble sammen på tross av store hindringer, først og fremst hindringer i dem selv. Det ble et langt samliv preget av kjærlighet, begjær, fortvilelse, rus og dyp gjensidig kjennskap. Det er ordentlig fint skrevet fram.

Presist presteportrett

Det finnes noen detaljfeil og rariteter i beskrivelsen av det kirkelige. Man er for eksempel ikke kapellan før man er prest, en kapellan er prest. Det heter ikke podium, men kor, det finnes ikke noe fag som heter bibelhistorie, etc. Men portrettet av presten interesserer meg. Vi kommer ikke helt på innsida av trosmotoren hans, men han er presist tegnet fram: En festlig og menneskekjær type, som er så grenseløst opptatt av sine medmennesker at han blir uprofesjonell, forført av følelsen av å være en folk trenger og kan lene seg mot. En karismatisk solospiller, uten særlig interesse for den kirkelige sammenhengen han står i. Han tolker all motstand som utslag av teologisk uenighet fra postulerte mørkemenn, og har selv en varm, åpen tro som sier at Gud er i alt.

Portrettet av presten interesserer meg

—  Åste Dokka

Og da kunne man like gjerne sagt at Gud er i ingenting, er det som om den lite kristelige kona kontrer.

Men så lite kristelig Åshild enn er, er det hennes tilstedeværelse som gjør det mulig for Per Louis å være prest. Selv om hun er både sosete og uten gjennomføringsevne, ja en kunne sagt unnvikende, er hun ved sitt blotte nærvær klippen Per Louis kan stå på. Hun er prestefruen alle anklager for å ha sviktet sin posisjon, men like fullt den beste livspartner presten kunne hatt. Åshild er en vel så kompleks og interessant person som Per Louis. Men først og fremst er det deres kjærlighetshistorie gjennom årtiene som gjør inntrykk. Vi mennesker vet så lite om dybden i naboens liv.

Paradokser

Den nyslåtte enka Åshild vil ikke være i det livet som plutselig åpner seg for henne, vil ikke være en naboene snakker om, vil ikke måtte ta telefonen, vil ikke sørge. Den reisen hun legger ut på for å slippe unna alt sammen, er like mye en reise for å finne ut hva ansvar og skyld er, en reise for å utforske sin egen kjærlighet, og en reise der dialogen med Per Louis kan fortsette uforstyrret. Hun lever fortsatt sammen med ham, døden er en detalj, men hun trenger å forstå hva som skjedde.

Bror Hagemann skriver med en tillit til at enkelhet i historie og språk bærer

—  Åste Dokka

Politimannen Gudmund Haakestad, på sin side, vil også forstå, men har en helt annen tilnærming. Sidefortellingen om ham og kjæresten Henriette er litt halvhjertet skrevet inn, den tar for lite plass til å gi et reelt perspektivskifte og er for knapp til å gi resonans til hovedfortellingen.

[ «Hvem velger å livnære seg av døden?» ]

Romanen er full av paradokser. Den kjærligheten som holder livet oppe kan også være den kjærligheten som fører til at livet raser sammen. Det båndet som binder sammen kan være årsaken til et brudd. Den risikoen man løper ved ikke å gjøre noen ting, er kanskje større enn den man løper ved å ta grep. Frykten for svik kan gjøre et gjenglemt hanskepar til en katastrofe (eller ikke?), og vennskap kan være både livbøye og farlig muliggjøring. Det som lever, må kanskje tåle å leve med råte.

Og ja, kjærligheten kan være sterkere enn døden.