En scenisk genistrek

I et intervju fra 1960 snakker Ingmar Bergman om hvordan han kom på ideen til sin store filmklassiker Smultronstället: På en reise til Dalarna, gjorde han et stopp ved sin mormors hus. En følelse overmannet ham: tenk om den gamle hushjelpen Lalla skulle åpne døren, som hun hadde gjort så mange ganger før?

Så slo det ham – tenk om man kunne lage en film der man helt realistisk og plutselig åpner en dør, og så går man inn i sin barndom, og så åpner man en annen dør og kommer ut i virkeligheten, og siden svinger man rundt et gatehjørne og kommer inn i en annen periode av sin eksistens.

Filmen som siden skulle bli hans aller mest omtalte verk, er utrolig nok aldri satt opp som teater før. Å gjøre det – med 78 år gamle Sverre Anker Ousdal i hovedrollen, føles som en genistrek fra regissør Johannes Holmen Dahl. Det har blitt en forestilling så gripende og sterk, at man fort ser den for seg som gjestespill på Dramaten i Stockholm.

[ Maija starter demenskor i Levanger – advarer mot å gruble ideen i hjel ]

Et mareritt

Med den norske tittelen Jordbærstedet blir vi servert historien om den gamle, pedantiske professoren Isak Borg. Han har gjort karriere som lege, men er følelseskald og lite likt av sine nærmeste. Handlingen utspiller seg på en reise til Universitetet i Lund, der han skal utnevnes til æresdoktor.

Men natten før avreise, har han en ubehagelig drøm; Han går rundt i en folketom by. På veggen henger en klokke, som i likhet med hans egen klokke ikke har noen visere. En likvogn dratt av en hest, men uten fører, ruller forbi ham. Den treffer en lyktestolpe, og kisten ramler ned foran Isak Borg, som ser seg selv ligge i kisten. Når han våkner, bestemmer han seg for å kjøre bil i stedet for å ta fly.

Det blir en reise der tid og rom opphører, tilbake til ungdommen så vel som en gjenopplevelse av livets mange minner, møter, skuffelser og selvbedrag.

[ Vil ikke kreve morgensang i norsk skole ]

Dynamisk

Selv om Smultronstället er en eksistensiell og krevende historie, om å gjøre opp regnskap med livet, lurer Holmen Dahl inn mye lun humor i scenefortellingen, mer enn vi kjenner fra filmen. Det starter med en spesiell entre, der Ousdal kommer ruslende inn på scenen mens lyset i salen fortsatt er på.

Han starter opp på sin egen Flekkefjordsdialekt, jeg ikke kan huske at han har gjort noe særlig hverken på film eller teater før. Ousdal spiller ikke, men kommer inn og er denne gamle mannen med stokken. Han har en varme i stemmen, og en replikkføring så dynamisk og mangefasettert at man umiddelbart blir dratt inn i historien og mot dette mennesket.

Indre reise

Det er lett å glemme at Ousdal ikke lenger ser, fordi han porsjonerer replikkene og energien ut til de forskjellige delene av salen. Og fordi regien legger så nennsomt opp til et spill med de andre på scenen som fungerer. Filmen fra 1957 har blitt kalt «the ur-road movie». Assosiasjoner til Odyssevs reise å vel som Dantes vandring gjennom helvete til paradis, er nærliggende.

For Isak er det en indre reise, men også i bokstavelig forstand. I store deler av filmen er karakterene på vei i bil, filmet forfra. På scenen er dette løst gjennom et frontalt spill, mer vendt mot publikum enn hverandre, uten at det virker oppstilt og rart. Det krever gode skuespillere å blåse liv i karakterene innenfor en så streng ramme, med Jordbærstedets gode cast blir det aldri et problem. På den store hovedscenen gjør det også at publikum får mer nærhet til skuespillerne med det frontale spillet.

Hylende morsomt

Samspillet med Laila Goody i rollen som svigerdatteren Marianne, er spesielt samstemt og fint. Hun går ikke av veien for et ærlig karakterdrap i hvor hensynsløs han har vært, men har også hjerte for den gamle mannen. Her er to som spiller for hverandre, noe også resten av ensemblet følger opp.

Anne Marit Jacobsen gjør en ubetalelig rolle som husholdersken. Ikke minst når hun leder an i en hylende morsom, improvisert Flamenco sammen med resten av ensemblet, der vi aner husholderskens indre boblende liv, som ellers legges lokk på.

I vår ungdomshigende kultur er det befriende å se levd liv. Skuespill er som kjent et fag man aldri kan bli utlært i, her tar Ousdal og Jacobsen det til et nytt nivå; Rolletolkningene deres har så mange lag og en forståelse av menneskesinnet, bare et langt liv kan romme. Slik avler også forestillingen et spørsmål som føles prekært: Hvorfor ser vi ikke oftere godt voksne skuespillere på scenen?

Hvorfor ser vi ikke oftere godt voksne skuespillere på scenen?

—  Kjersti Juul

Livet vs. døden

Johannes Holmen Dahl har etter hvert fått en tydelig signatur som regissør, der scenen ofte strippes helt ned. Denne gang er det et nakent rom i kontrast til de røde bladene som etter hvert kommer dalende ned fra taket, og legger seg som et jordbærrødt dekke over gulvet. En enslig gitarist (Michael Krumins) er på scenen hele forestillingen igjennom og støtter nydelig opp om historien, i alt fra morsomt komp til en langt mer sår klangbunn.

Hovedpersonen har gjort seg selv ensom, ved å skyve folk unna. I Ousdal aner vi en emosjonell utilstrekkelighet, som har gått i arv fra hans mor (Anne Krigsvoll) og til hans sønn (Trond Espen Seim). Samtidig er døden hele tiden en nærværende del av historien. Erkjennelsen av at man kan være død, selv om man lever, siger sakte inn over Isak.

«Jordbærstedet» fremstår som et eksistensielt drama satt i et akademisk miljø, men byr også på humor og noe rørende oppløftende: I erkjennelsen av å være levende død, ligger også muligheten til å våkne.

---

TEATER

Jordbærstedet

Av Ingmar Bergman

Regi og bearbeidelse: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Lysdesign: Norunn Standal

Dramaturg og bearbeidelse: Hege Randi Tørresen

Komponist: Alt Lund Godbolt

Nationaltheatret, Hovedscenen

---