«Romeo og Julie» kan sies å være selve definisjonen på ung og umulig kjærlighet. Når Det Norske Teatret tar det originale grepet å la tittelrollene spilles av Svein Tindberg og Liv Bernhoft Osa, som begge nærmer seg 70, er det med et befriende budskap for øyet: Kjærligheten tilhører ikke bare de unge(!).
Med det følger også en kjærlighetserklæring til teateret som illusjon. Kunstformens unike mulighet til å inngå en kontrakt med tilskuerne, der alt er mulig. Da Det Norske Teatret stod ferdig i 1985, spilte Osa og Tindberg «Romeo og Julie» i åpningsforestillingen til det nye bygget. Når de nå evner å få frem de samme følelsene for hverandre, er mye vunnet i denne helt spesielle oppsetningen.
Teksten i sentrum
I Erik Ulfsbys regi legges det opp til en metaforestilling. Stykket begynner med at skuespillerne kommer inn og setter seg på benker, med teksten i hånden. Forfatter Edvard Hoem, som også har gjendiktet skuespillet, kommer inn som en slags læremester i rollen som dikter (og fyrste).
I løpet av forestillingen holder han et foredrag om Shakespeares liv i korte trekk. Signalet som sendes er tydelig – her er teksten i sentrum. Vi får ingen fektekamper med «bloddryppende» sverd. I stedet gjøres det stilisert med bøker som holdes opp med knyttede never eller slenges faretruende mot fienden, som et symbol på hvor sterkt ordet og litteraturen kan være.
Selve scenerommet tar form som en pietistisk kirke, men gir også assosiasjoner til et gammelt skolehus. Scenograf Milja Salovaara har plassert enkle trebenker på scenen, som brukes effektivt til å sitte, sove, fekte, danse eller dø på – alt ettersom hvor vi befinner oss i historien.
[ Ragnhild Hadland har loggført sangene hun har sunget i over 5.000 begravelser ]
Ulike syn
Til grunn for handlingen ligger den seige striden mellom Montague-familien og Capulet-familien, som gjør at Romeo og Julie må møtes i skjul. Forelskelsen blir en flukt fra den brutale virkeligheten, og en ny oppdagelse som ligger i kjærlighetens kjerne; I hverandre oppdager de et menneske som forstår og godtar dem for den de er.
Skuespillet fra 1595 er som et flerstemt kor av ulike syn på kjærligheten. Som om Shakespeare kikker på fenomenet fra alle mulige vinkler, der troen på dens kraft må bryne seg mot de mange bipersonenes ofte mer nøkterne syn.
Drømmer og svulmende følelser satt opp mot det pragmatiske. Som forrykt og forelsket tenåring er det lett å glemme at Liv Bernhoft Osa er 65 år, fordi hun er så inderlig til stede i karakteren. Mens Svein Tindberg som her spiller sin siste rolle som fast ansatt på teateret, fortsatt har førsteelskeren i seg – sammen med poesien og følsomheten som må til for Romeo-rollen. Ikke minst kommer Shakespeares tekst tydelig frem i kraft av skuespillere som evner å blåse liv i blankverset.
En svakhet
I den ordrike oppsetningen nesten blottet for action, kommer de musikalske innslagene med komponist Silje Halstensen (som også er til stede på scenen) godt med. Musikken bygger opp om handlingene og fremførelsen på en dempet, nesten filmatisk måte, men det brytes også ut i kjente musikalske numre som Hoziers «Take Me To Church» (flott tolket av Lasse Kolsrud).
Forestillingens største svakhet ligger i et regigrep, der Ulfsby ikke tar godt nok vare på det første møtet mellom Romeo og Julie. I stedet forsvinner den plutselige, altoppslukende forelskelsen i en lang sekvens på maskeradeball, der ensemblet danser rundt ikledd gigantiske hestehoder. Når det første blikket og berøringen – stunden der kjærligheten treffer dem, ikke blir godt nok etablert, tar det også lang tid før vi begynner å tro på Romeo og Julie som et dødsforelsket par.
Tiltrengt komikk
Grepet med å gi skuespillerne roller i et stort aldersspenn fra deres egen, fungerer ikke like godt gjennom hele forestillingen. Når Romeo kommer sammen med kameratgjengen sin, flater det hele ut og styrken i forestillingen – selve teksten – forsvinner i fleiping, fjas og forsøk på å være pubertale unggutter.
Det øvrige ensemblet støtter ellers godt opp om historien. Her utmerker Kirsti Stubø seg med en mangefasettert tolkning av rollen som amme, som også bringer litt sårt tiltrengt komikk inn i alt alvoret.
«Romeo og Julie» rommer noe av litteraturhistoriens aller vareste kjærlighetspoesi. Sammen løfter Tindberg og Osa den rike teksten ut til oss med dens mange nyanser, på en måte vi aldri har sett tidligere.
---
TEATER
Romeo og Julie
Av William Shakespeare
Gjendiktning og mellomtekster: Edvard Hoem
Bearbeiding: Erik Ulfsby og Siri Løkholm Ramberg
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Komponist: Silje Halstensen
Lysdesign: Martin Myrvold
Det Norske Teatret, Scene 2
---
