Det var stand-inen som gjorde inntrykk denne kvelden i Oslo Konserthus, Eldbjørg Hemsing – som på strak arm tok over Tsjaikovskijs svære fiolinkonsert etter Lisa Batiashvili, som hadde meldt forfall på kort varsel.
Hemsing gjorde det med sitrende ro, en sødme og en frihet som fikk musikken til å puste lett til tross for sine mange, lange år som uttalt «sviske». I går sto den oppreist med ny energi og livskraft.
Og til og med med en duft av den norske klangen.
[ Presten Helge fulgte mange av ofrene for aids-epidemien. Nå følger han kona Liv gjennom demenssykdom ]
Musikk som stinker
Tsjajkovskijs fiolinkonsert har ikke alltid vært favoritt – starten var tung. Den toneangivende tyske musikkritikeren – ja, den mest toneagivende – Eduard Hanslick hørte i konserten bare noe «langt og pretensiøst» noe.
Og la saftig til: «Man spiller ikke på fiolinen lenger, men slår den svart og blå. Tsjajkovskijs fiolinkonsert bringer oss ansikt til ansikt med en opprørende idé: Finnes det musikk som vi kan «høre» stinke?».
Det er ikke akkurat til hans fordel at han svarte «ja». Denne musikken som i dag, som gjennom 150 år, er og har vært allemannseie.
Det kalles eksistens
Det er vanlig blant musikkpolitiet å hate Tsjajkovskij – «musikken hans er for søt». Det er naturligvis tøv, da skulle en ha hørt Hemsing og Oslo-filharmonikerne denne kvelden, det var sødmefullt og sterkt, ikke søtt. Berørende, kan en kalle det.
Det var en opplevelse av at verden inneholder andre verdener som ligger like rundt hjørnet og venter på oss – og som naturlig nok kan oppfattes av alle som har ører å høre med. Det kalles eksistens.
Når hun så kvitterte med Våren av Grieg som ekstranummer, var det fullbrakt. Vi ante en vår, langt der framme.
---
Oslo Konserthus
Eldbjørg Hemsing (fiolin)
Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Andres Orozco-Estrada.
Verker av Tsjajkovskij og Brahms.
Konserten gjentas i kveld, fredag
---
Det er vakkert
Så kom Brahms, hans milde andresymfoni, skrevet fire år før fiolinkonserten – altså samling rundt 1880. Symfonien er som en roman som beveger seg i mange parallelle lag. Smaksdommere med lukket ansikt, har vært ute etter den også. Den var for alvorstung for et publikum som ville underholdes.
I dag hører vi strevsomhet og dypsinne på den ene siden, på den andre inderlighet og enkelhet, ja, toner som stryker oss mildt over sårene. Det er vakkert. Og nødvendig. Melodier som vokser vakkert frem etter en tids hardhendt behandling.
Andres Orozco-Estrada dirigerte hardslående inntil det kaudervelsk presise
— Olav Egil Aune
For «perfekt»
Den colombiansk/østerrikske dirigenten Andres Orozco-Estrada var en tøff «dansepartner» for både Hemsing og orkesteret. Han dirigerte hardslående inntil det kaudervelsk presise (særlig Brahms), og mistet noe av sødmen, som gjør at Brahms ikke blir motorisk og stampende.
Imponerende spilt under denne himmelen, men hvor ble det av den skinnende, duftende roen og utbruddene som er mer enn harde slag og jakten på presisjon? Men vi tar det med oss ut i natten. Brahms tåler dette, også.
[ Prester mener norsk salme inneholder orientalisme ]
