Er all godhet genuin? Springer våre gode gjerninger ut fra ektefølt omsorg for mennesker og natur, eller også ut fra en slags ubevisst visshet om at vi selv vinner på godheten?
Satt på spissen: Måker du for naboen, ser du kanskje for deg at hun gjør det samme for deg, neste gang det snør. Er du snill mot barnet ditt, bidrar du til å opprettholde ditt eget gen. Samtidig kjenner du deg verdifull og levende, og i beste fall anser kanskje andre deg som et respektabelt menneske? Og om du faktisk jobber i bistandsbransjen, ser vel folk på deg som godheten selv? I alle fall om du poster om jobben i sosiale medier.
«Verden er vanskelig»
Jeg håper og tror at mennesker ofte handler godt, selv om ingen andre ser dem, og selv om de ikke vinner på det selv. I Ida Gilberts debutroman Tute med de ulver som er ute, framstår derimot ansatte i norske miljø- og utviklingsorganisasjoner som kyniske godhetsposører.
Boka presenterer en gjeng urbane, prektige organisasjonsarbeidere som tilsynelatende er mer opptatt av å rette på folk som sier «sigøynere» om romfolk, enn å faktisk hjelpe den utsatte gruppa. På bransjefest med ebola-dokumentarvisning holder det ikke med gratis øl. Disse selvbevisste, velutdannede kan også velge Munkholm og te, ifølge romanens jeg-forteller fordi «Jeg var et sted hvor alt skulle føles litt vanskelig, for verden var vanskelig og vi skulle vi skulle føle verden, vite om denkjenne den der ute, men ikke være her vi var – i Vesten – for all del ikke tenke vestlig».
Hvor treffende harselasen er, vet organisasjonsfolk bedre enn meg. Uansett tror jeg Tute med de ulver som er ute kan være interessant og provoserende lesning nettopp for gruppene fortelleren driver gjøn med.
Avokado og tradisjonskost
Forfatter Gilbert jobber som kommunikasjonsrådgiver. Det samme gjør jeg-fortelleren, i alle fall i begynnelsen. Aslaug får imidlertid nok da den ukentlige kakelunsjen er byttet ut med sunn frukt. Etter et raserianfall flykter hun til ei navnløs bygd, og får jobb som lokalavisjournalist, rikelig med kringle, og som tittelen antyder: etter hvert besøk av ulv. Bygdefolket viser seg å være fetisjistisk opptatt av rovdyret – altså av å bekjempe det.
Med andre ord blir heller ikke bygdefolk spart for harselas. Flyttingen av Aslaug lar Gilbert sette estetiske, politiske og språkmessige forskjeller mellom by og bygd på spissen. En avokadospisende bydame bruker ord som «tentativ», mens en lammefrikasséspisende bygdedame bruker ord som «gildt». Dette opplever jeg som romanens prosjekt: Å undersøke gapene mellom dagens by- og bygdeidentiteter i Norge, og hvordan geografien – urban eller rural tilhørighet – styrer politiske standpunkt og livsstil. Hos Gilbert tuter romanpersonene med «de ulver som er ute», et uttrykk som for eksempel Ibsen brukte i Peer Gynt.
Heller ikke bygdefolk blir spart for harselas
— Maria Olerud
Hos Gilbert er by- og bygdeidentitetene gjensidig konstituerende: Motstanden mot ulv og sentralmakt er selve identitetsmarkøren til bygdefolket Aslaug møter – i så stor grad at konfliktens friksjon genererer energien som holder bygda i live.
Slik peker forfatteren på hvordan identitet er relasjonelt, kontinuerlig formet ved at vi deler oss i ulike grupper: Jeg er meg fordi jeg ikke er deg, jeg er skeiv fordi jeg ikke er streit, og så videre. I Tute med de ulver ... skaper differensieringen avstand og agg, fordi by- og bygdefolkene bare snakker sammen i kommentarfeltet. Kanskje Gilbert er inne på noe?
---
Roman
Ida Gilbert
Tute med de ulver som er ute
158 sider, Flamme 2023
---
Kynisk underholdning
Som nevnt er romanens personer ofte typete. Noen av dem er karikaturer. Også språket er tidvis sjablongaktig. Når jeget forteller at «Den neste tiden kom ikke uten prøvelser», kan setninga leses ironisk, men den hører like fullt til underholdningslitteraturens register av velbrukte vendinger. Tute med de ulver ... får meg altså ikke til å se verden på nytt.
[ «Messias fra Darfur synliggjør krigens makabre psykologi» ]
Men det er vel heller ikke intensjonen? Jeg tror teksten først og fremst forsøker å riste litt i leseren, stille en samtidsdiagnose, og underholde underveis. Og selv om boka kunne vært langt strammere redigert, har den snert: Om en brun pub heter det at «Stilen var så maritim at jeg holdt på å drukne». Handlinga er beint fram flåsete, men så prøver teksten heller aldri å overbevise om at «dette kunne skjedd på ekte». Like fullt er det bitte litt spennende om Aslaug til slutt velger å bli i bygda, eller flytte tilbake til byen.
Boka får meg altså ikke til å se verden på nytt
— Maria Olerud
Gilbert har blikk og øre for samtidas detaljer i begge miljøene, men fortelleren rekker nok aller mest tunge til folkene i sivilsamfunnsorganisasjonene. Derfor vil muligvis lesere i urbane, politiske miljøer bli mer truffet enn det jeg ble. Fortellinga kan jo leses som en geip, men også som en invitasjon til en samtale om godhetsposering og imagebygging, om ekkokamre og polarisering, og kanskje om takhøyden innad i miljø- og utviklingsbransjen.
Klarer Gilberts bok å egge til en slik debatt? Det kan være. I alle fall om organisasjonsfolk flest tenker i samme baner som Karen-Britt, bokas aller mest flosklete politikkrådgiver: «Vi må tenke på synergieffekten her. Da er det viktig å spille på lag».