Anmeldelser

«Messias fra Darfur» anmeldt: Voldens teater

Abdelaziz Baraka Sakins nyoversatte roman synliggjør krigens makabre psykologi.

Krig er ingenting å spøke med. Eller? I memoaren Verden av i går skriver pasifisten Stefan Zweig om hvordan få litterære kolleger inntok et fredsstandpunkt da første verdenskrig brøt ut. I stedet hyllet de én side – sin egen, som regel. Her hjemme tok det tid å få i gang arbeidet med å supplere og nyansere de heroiske fortellingene om andre verdenskrig. Med dagens pågående krig i Europa kan vi bare ane hvor utfordrende det ville være å skrive satirisk – fritt! nådeløst! – om alle parter i en konflikt.

Men det gjør sudanske Abdelaziz Baraka Sakin, eksilert i Østerrike. I den nyoversatte romanen Messias fra Darfur (opprinnelig utgitt i 2012) synes Sudans regjeringssoldater å være bedre på å drepe egne innbyggere, enn på å krige med andre land: «De var som katter som slafser i seg sine egne unger, men legger på sprang når nabohunden gjør». FN på sin side, nøyer seg med å «på trygg avstand snekre sammen en rapport om saken». Og eldsterådet i en landsby inviterer inn kvinnene først når de skjønner at en brutal milits er på vei for å massakrere dem: «[...] [M]ennene visste at når ting var vanskelige, kunne kvinnenes synspunkter ofte vise seg å være bedre enn deres egne».

I disse sekvensene framstår krig som et absurd, teatralsk maskineri, ei evigvarende, repetitiv forestilling nesten blottet for helteroller. Når Sakin spøker med krig, avslører han ikke bare Darfur-konfliktens, men alle krigers, meningsløshet.

Korsfestelse

Selv om Sakin er blant Sudans nålevende forfattere som har gjort seg bemerket internasjonalt, er flere av bøkene forbudt i landet de handler om, opplyser forlaget. I Messias fra Darfur er den bredt anlagte hovedhandlinga lagt til første halvdel av 2000-tallet, under al-Bashir-regimet, da konflikten i Darfur tok til. En allvitende forteller presenterer leseren for en konflikt så vanvittig at regjeringa selv har beordret å korsfeste en fredelig fyr som påstår han er Messias, fordi han er nettopp det: fredelig.

Aller best er Messias fra Darfur der fortelleren skildrer slike forferdeligheter i det nevnte ironiske og tørrvittige registeret. I slike sekvenser blir krigens makabre mekanismer synlige: Myndighetenes og militærledernes ansvarsfraskrivelser, og de stakkars soldatenes forsøk på å skjønne hva de egentlig kriger for.

Det kules problem

Det kjølige språkleiet er ekstra effektfullt når fortelleren bruker det til å beskrive krigsofferets psykologi: den voldtattes dissosiasjon, men også kalde hevngjerrighet. En av hovedpersonene, Abdulrahman, har tilsynelatende «glemt den første gangen hun ble voldtatt», og bruker kroppen sin instrumentelt i krigen. Faktisk er fortellerens varhet overfor Darfur-krigens kjønnede mekanismer og patriarkalske strukturer noe av det som gjør romanen mest leseverdig.

---

messias fra darfur

Roman

Abdelaziz Baraka Sakin

Messias fra Darfur

182 sider, Solum Bokvennen 2022

---

Samtidig hefter det en utfordring ved det kjølige, i litteraturen som i livet. Det må kanskje kunne kalles det kules problem? Vi har vansker for å komme innpå og føle varme for folk og romanpersoner som er veldig kule. Som leser strever jeg med å bli kjent med Abdulrahman. En ambisiøs kvinneskikkelse, ja vel, men også nokså mystisk.

Det kjølige språkleiet er ekstra effektfullt når fortelleren bruker det til å beskrive krigsofferets psykologi

—  Maria B. Olerud

Massakre sprenger teksten

Og hvorfor har Sakin valgt seg en såpass tradisjonell forteller, undrer jeg i begynnelsen av lesninga. Det som er tørrvittig uten vidd, er jo bare tørt. Med en allvitende forteller som liksom panorerer Darfur, blir språkleiet ofte nettopp tørt fortellende: «Innbyggerne er for det meste bønder, de dyrker mango og løk (...)», og så videre. De omstendelige persontegningene tar for seg familiebånd og forhistorie. Midt inni ellers handlingsmettede sekvenser, blir disse ofte energislukende avsporinger, og fortelleren står i fare for å ligne en skravlekopp som aldri kommer til poenget.

En viktigere innvending mot en slik «objektiv» fortellerautoritet, har gjerne vært at ingen fortellinger egentlig er nøytrale. Og aller mest problematisk er vel en slik mektig forteller når motivet er en komplisert krig?

Men fortellerens allvitenhet slår sprekker, oppdager jeg. I partiet med bokas verste massakre, er det som om våpnene sprenger selve teksten til fragmenter, så ulike «jeg» tyter fram her og der. Brått har teksten en jeg-fortellende kvinnestemme, en overlevende, brått forteller en skikkelse jeg tror er en myndighetsrepresentant som ankommer åstedet. Slik blir teksten flerstemmig likevel.

Et kyndig etterord om den politiske og historiske konteksten i Darfur ville gjort seg

—  Maria B. Olerud

En slik skiftende struktur er noe krevende å henge med på. Men som norsk leser synes jeg det vanskeligste er å henge med på hvem som kriger mot hvem og hvorfor. I det bitte lille norske språkområdet gjør forlaget Solum Bokvennen en enormt viktig jobb med å tilgjengeliggjøre titler fra vide verden. Slik kan vi norsklesende kan få glede av, og høste kunnskap fra, rike språkkulturer som den arabiske. Men iblant krever tilgjengeliggjøring mer enn oversettelse. I dette tilfellet ville et kyndig etterord om den politiske og historiske konteksten i Darfur gjort seg. Da ville Messias fra Darfur vært lettere tilgjengelig for en enda bredere lesergruppe. Det hadde boka fortjent.

Les mer om mer disse temaene:

Maria Olerud

Maria Birkeland Olerud

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser