Jon Fosse starter litteraturåret 2023 med ei kort fortelling, drøyt et år etter siste bok i et omfattende flerbindsverk. Septologiens «langsomme prosa» over nesten 1.000 ambisiøse sider, er i Kvitleik erstatta av en mer ydmyk, konsentrert form. Her følger vi historien om en mann som i kjedsomhet kjører ut fra hjemmet sitt på en lang og planløs biltur. Han kjenner på veiens frihet. Bak rattet har han ingen mål i sikte og styrer unna viktige beslutninger; når han kommer til et veivalg, tar han vekselvis til høyre og venstre. «Rørsla gjorde godt», bemerker han.
Men så, i enden av en lang og smal skogsvei, kjører han seg fast. Bom fast. Dekkene skrenser i gjørma og fører ham bare dypere inn i den håpløse situasjonen. Han slår av motoren, og kjedsomheten går over i en følelse av tomhet, til og med frykt – selv om det ennå ikke er mørkt, denne ettermiddagen sent på høsten.
Allerede her, på side to, får den konkrete, enkle fortellinga en mer allegorisk karakter, der han sitter og stirrer inn i skogen, inn i ingenting. Eller er det noen der?
Veien videre
Fram til dette punktet har hendelsesforløpet blitt gjenfortalt fra mannens perspektiv, der han befinner seg gjørmefast og lurer på hva han skal gjøre. Nå går fortellinga over i en nærgående skildring i nåtid, hvor mannens fortløpende tankerekker og bevegelser tar oss med innover i skogen framfor ham. Han erkjenner at det ikke er det mest fornuftige valget; det har begynt å snø, og tilbake på landeveien må han jo ha sett et og annet hus hvor han kan søke hjelp. Likevel klarer han ikke å stole på tanken om at behjelpelige mennesker kan finnes bare han går langt nok tilbake.
Skogsstien blant tette furutrær er imidlertid mer forlokkende, som om det er den naturlige veien videre på reisen han har begynt, selv om han havna her «på slump».
---
Fortelling
Jon Fosse
Kvitleik
72 sider, Samlaget 2023
---
Om mannens liv vet vi lite, bortsett fra at det er nokså ensomt. Han bor alene og undrer på hvem som kommer til å oppdage at han er borte. Gjennom hele teksten er han selvbevisst og kommenterer på valgene han tar (eller ikke tar). I stedet for å være målretta, har han en tendens til å tenke seg bort fra der han er. Til og med ordvalgene hans kan han betrakte på avstand: «Og eg sit berre og ser på snøen som fell og fell, eller dalar og dalar, heiter det kanskje».
Dette kan tyde på at vi har med en forfatter, eller i hvert fall en språkbevisst og intellektuell type, å gjøre. Det tilfører også språket et element av samtidighet, som om selve teksten oppstår fra handlinga i en fiktiv sanntid. Dette gjør leseopplevelsen intens og medrivende, selv med ei ytre handling hvor det skjer svært lite.
[ Fosse om Gud, litteraturen og veien til katolisismen ]
En lysende skikkelse
Veivalget inn i skogen er ikke bare en flukt fra sivilisasjonen bak ham, men et ekte ønske om å finne noen eller noe. En opptråkka sti vitner tross alt om alle føttene som har gått samme vei. Skogen er innbydende, med en «stein som laga for å sitja på», men blir stadig mer lumsk, mørk og kald. Stemninga blir desto mer panisk: Han fryser, er utslitt og finner ikke tilbake til bilen. Der han tidligere var reflektert, blir tankerekkene nå mer rotete og upålitelige, bevegelsene «kavete, ujamne, hakkete». Intensiteten i teksten øker ytterligere: Kommer han til å fryse i hjel?
Det er i det hele tatt uklart hvor mye han herfra og ut faktisk beveger seg ute i skogen, eller om han står stille mens tankene forsøker å ta nye valg som vil føre ham i sikkerhet. Var det dette han ville, spør han seg, å gå inn i skogen for å dø? Han tror ikke det, men det framstår som en forklaring på hvorfor han gikk inn hit til å begynne med, som om det faktisk ikke var på slump, men en villet handling.
Symbolikken er sterkest når skikkelsen beskrives som et omriss, et «inkje» som bryter gjennom skogens, eller dødens, tette landskap
— Sigrid E. Strømmen
Bruken av bibelske metaforer og fraser gir fortellinga en åndelig dimensjon, som når mannen ser et lys som skiller seg ut «i det ugjennomtrengelige mørkret». Denne skikkelsen, som han antar må være et menneske, viser seg som et lysende, hvitt omriss, «kvitleiken». Han vil strekke ut hånda og ta på den, men er sikker på at han bare vil treffe på tomhet. Likevel beskrives lyset som «godt».
Dette guddommelige tomrommet minner om diktsamlinga Stein til stein (2013), hvor Fosses naturnære bilder er håndfaste, med høye trær, stødige steiner og den brune molden, og samtidig tause, gåtefulle. Går den lysende skikkelsen imot eller bort fra ham? Er den der eller har sansene hans begynt å svikte? I en stund forsvinner lyset, og mannen ser foreldrene sine foran seg. Selv om han nå tydelig svever mellom liv og død, har teksten fortsatt morsomme innslag, som når mora irriterer seg over faren som ikke sier noe. Også i dødens drømmerike, som T.S. Eliot kalte det, er teksten selvbevisst og til stede.
[ «Et hovedverk i Jon Fosses forfatterskap» ]
Sirkulært språk
Sjangermessig kan denne fortellinga leses som en monolog og bør oppleves i én strøm. Når hverdagens gjøremål bryter den opp i pauser, kan det være krevende å komme inn i det nærmest sirkulære språket. Drivet i teksten ligger ikke i handlinga, men nettopp i språket, som drar oss tett innpå erfaringen til dette villfarne mennesket.
Som i et eventyr eller en lignelse bruker Fosse velkjente metaforer for å beskrive døden. Stort sett er de effektfulle, men «hvithet», all den tid det også er et symbol som har blitt misbrukt historisk, har en ladning som gjør at jeg skulle ønske den ikke var trukket ut som tittelen på boka. Symbolikken er dessuten sterkest når skikkelsen beskrives som et omriss, et «inkje» som bryter gjennom skogens, eller dødens, tette landskap. Det fins en opptråkka sti inn dit, som denne fortellinga belyser.