Grossman vender seg mot smertens bristepunkt

«Hva ville jeg ikke gitt for å kunne vende tilbake til fortiden og forhindre møtet mellom de to!»

Det er Gili, fortelleren i romanen, som utbryter dette, da hun forestiller seg det første møtet i kibbutzen mellom Nina og Rafael, de unge menneskene som skal bli hennes foreldre. Denne absurde logikken er beskrivende for den rådende følelsesmessige tilstanden i Livet leker med meg, som utforsker hvordan traumer sildrer gjennom tre generasjoner jødiske kvinners liv.

Året er 2008 og familien til Gili, med faren Rafael i spissen, har invitert til en stor familiefest i den israelske kibbutzen for å feire nittiårsdagen til bestemoren Vera, hele familiens Mater Familias. Hun er som en dronning som alle sirkler rundt. Hun har alltid fortalt familiens historier, holdt liv i mytene om hvordan hun kom inn i familien da Rafael var seksten år, morløs og fortapt, for så å endre livene deres for alltid med pur vilje og kraft. Men utenfor denne varme sirkelen står hennes datter, Nina. Hjelpeløs, destruktiv og fraværende, uten evne til å ta seg av sin egen datter Gili.

Goli Otok

I det øyeblikket jeg leser etterordet til David Grossman og forstår at den dramatiske historien i Livet leker med meg er basert på det ekstraordinære livet til hans nære venn, kroatiske Eva Nahir Panić (1918-2015) endres min oppfatning av romanen.

I 1951 fikk Eva Nahir Panić, som karakteren Vera er basert på, valget mellom å angi sin døde serbiske mann ved å skrive under på at han var en forræder av Tito, eller forlate sin seks år gamle datter på gaten og bli sendt til den fryktede arbeidsleiren på øya Goli Otok i Jugoslavia.

En ting er at jeg innser hvilken posisjon Eva Nahir Panić har hatt som tidsvitne i Kroatia og Serbia, og i Titos grufulle arbeidsleirer, som helt opp til vår tid har vært fortiet og dysset ned.

En helt annen ting er hvordan min oppfatning av virkemidlene i romanen endres.

Det store tabuet

Mens jeg har lest beskrivelsen av den destruktive Nina, beinharde og karismatiske Vera og unnvikende og rasende Gili har jeg opplevd Grossmans stil akkurat hakket for maksimalistisk og melodramatisk. Er ikke dette litt mye? skriver jeg i notatboken. Men jeg er ikke helt sikker.

---

Roman

David Grossman

Livet leker med meg

Oversatt av Bodil Engen

337 sider, Press 2022

---

For her er ingen lavmælte refleksjoner over grusomheter eller objektive kliniske vitnesbyrd som, renset for følelser, ryster oss med sin saklighet. Isteden vender Grossmann seg mot smertens bristepunkt, i en fortelling som helt konkret viser hva det gjør med traumatiserte mennesker å være dømt til å leve livene sine baklengs.

Grossmann vender seg mot smertens bristepunkt

—  Hilde Slåtto

I lys av at dette er en beretning som bygger på faktiske hendelser – og ikke minst faktiske beretninger – blir det tydeligere for meg at Grossmanns metode er å fortelle om følelsene som traumer skaper, i en sjanger der følelser rett og slett er tabu. De fleste vitnesbyrdene som ble stående etter Holocaust, bar preg av en sterk mistro til å skildre det en hadde opplevd med følelser. En av grunnene var at det nettopp var de sterke følelsene som hadde skapt grobunn for det utenkelige. Følelser ble sett på som villedende og upålitelige, et redskap for det onde.

[ Familien som ikke skulle bli husket ]

Sofies valg

Flere ganger mens jeg leser Livet leker med meg tenker jeg på romanen Sofies valg (1979) av William Styron (som ble filmatisert av Alan J. Pakula i 1982, med Meryl Streep i hovedrollen). Romanen er kjent for polsk-katolske Sofies umulige valg ved ankomsten til konsentrasjonsleiren; hvilket av hennes to barn skal få leve og hvem som skal sendes rett i døden.

For Grossman er ikke forsoning mulig før traumets opphav har blitt blottstilt

—  Hilde Slåtto

Det interessante ved Sofies valg er hvordan dette traumet må være en hemmelighet i det nye livet som hun forsøker å etablere i USA. Fordi det er selve traumet som har blitt det store tabuet, ikke det grufulle som fant sted i det moderne Europa – rett og slett fordi samfunnets krav er at livet skal gå videre.

[ «Enestående verk om massakren ved Babyn Jar» ]

I David Grossmanns Livet leker med meg er det traumene, og de kaotiske og destruktive følelsene disse skaper, som er hovedkarakterene. Ved å vise dem frem i all sin dramatiske realitet peker han på hvordan et av de store tabuene i samfunnet vårt er hvordan vi håndterer disse erfaringene.

For Grossman er ikke forsoning mulig før traumets opphav har blitt blottstilt. Hans betydningsfulle bidrag i Livet leker med meg er å åpne opp et lukket og skjult kapittel i Europas moderne historie. Goli Otok hendte. Traumene finnes.