Heseblesende om bonusfamilien

40 prosent av nordmenn vil i løpet av livet havne i en bonusfamilie, det vil si en blanding av stebarn og egne barn, steforeldre og egne foreldre, kort sagt, et lappeteppe av biologiske og sosiale relasjoner generasjonene imellom.

Også blant kristne, som tradisjonelt har holdt idealet om det livslange ekteskapet høyt i hevd, har skilsmisse og gjengifte økt de siste tjue-tretti årene. Mange har – med forbauselse eller forskrekkelse – måttet innse at de ikke lykkes med samlivet slik man opprinnelig håpet. Nye forhold oppstår, av det følger både bonusbarn og bonusbarnebarn – for øvrig en langt hyggeligere benevnelse på avkom man før regnet som en belastning og en skam.

Bak ordet bonus kan det likevel ligge et følelsesmessig minefelt som eksploderer titt og ofte. Svenskene har siden 2017 laget en filmatisk framstilling av gleder, men ikke minst utfordringer, ved at den trauste mamma-pappa-barn-familien ikke varer livet ut. I TV-serien Bonusfamilien har vi kunnet følge sindige Patrik (Erik Johansson) og impulsive Lisa (Vera Vitali) med hver sine barn fra tidligere forhold, to felles barn, samt diverse familiemedlemmer som drar inn nye partnere i det brokete fellesskapet.

[ Reportasje: Mine og dine barn og utfordringer ]

Typisk grep

Jeg hører ikke til de som har fulgt hovedpersonene gjennom årene og har intet nært forhold til alt de har opplevd av konflikter, som at Lisas ti år gamle sønn Eddie ble sur og hissig da Patrik flyttet inn med sin snille, rolige sønn Filip (første sesong).

Jeg kan bare vurdere Lenge leve bonusfamilien som kinofilm. Det virker som manusforfatter Moa Herngren, søster til regissør Felix Herngren, har gått for fort fram for å melke serieformatets suksess.

En slags handling har det blitt, men den er høyst ujevn: Patrik og Lisa må hanskes med at de har vært utro mot hverandre. Dette emosjonelle jordskjelvet – de ønsker fortsatt å lykkes som par – ender i en nyttårshyttetur til snøkledde svenske fjell. Her vil de fornye ekteskapsløftet de i sin tid ga hverandre, med bonusfamilien som vitner og deltakere rundt festbordet.

Grepet er velbrukt – regissør og manusforfatter tvinger et knippe personer sammen på et isolert sted. Så lar man kaos og konflikter utfolde seg skjønt planen egentlig var å ha det koselig og feire. Hvem har Lisa vært utro med? Hvis hun skal tilgi hans sidesprang, hvorfor skal ikke han tilgi hennes? Hvorfor ender alle deres forsøk på å ha det hyggelig i heftige krangler? Kan hovedpersonene virkelig måtte kaste inn håndkleet og innse at de har vokst fra hverandre – vil bonusfamilien måtte absorbere og tåle nok et samlivsbrudd? Og er det slik at menn tåler en skilsmisse dårligere enn kvinner?

[ Han drepte 16 kvinner og skyldte på «hellig kall»: Skremmende aktuell film ]

---

Komedie/drama

Lenge leve bonusfamilien

Regi: Felix Herngren

Med: Vera Vitali, Erik Johansson, Fredrik Hallgren, Johan Ulveson, Niklas Engdahl, Jacob Lundqvist med flere

Premiere fredag 2. desember

---

Ujevnt

Filmskaperne skal ha ros for å ville iscenesette dypt alvorlige problemstillinger. Dessverre fortelles historien i en underlig kombinasjon av drama og komedie som løper fra det elleville til det svartsynte. Etter hvert som nyttårshelgen skrider mot slaget tolv, lykkes Herngren bare tidvis med å finne den rette balansen mellom skjemt og livsvisdom. Klipperytmen er rett som det er slitsomt hektisk. Et forsøk på å lage dramatikk i snøfjellet fisler ut i ingenting, bortsett fra enda mer krangel. Det hjelper heller ikke at samlivsterapeuten Jan er invitert med på hyttefesten, han som i TV-seriens første sesong prøvde å få Lisa og Patrik til å snakke ut med sine respektive ekser.

Filmens beste kort er skuespiller Erik Johanssons tapre innsats for å levendegjøre Patrik der han slåss med følelsene han vikles inn i. Riktig herlig er hans utbrudd mot terapeuten som de har kastet bort 150.000 kroner på i endeløse parsamtaler: «Du har bare stilt oss spørsmål, men aldri vist noen empati».

De gode tilløpene til å drøfte utroskap, tilgivelse og samlivsbrudd, drukner i heseblesende støy

—  Kristin Aalen

Skuespiller Vera Vitali er ikke dårlig, hun heller, men får dessverre utbryte älskling! i så mange scener at det blir irriterende. Her har replikkskrivingen virkelig gått for fort. Moa Herngren har dessuten glemt å lage levende skikkelser av stebrødrene Eddie og Filip, samt småsøsknene. De blir pappkulisser som bare sjelden får framføre meningsbærende utsagn. Lisas eks, Martin, dukker dessuten opp med Molly, en kjæreste som kunne vært datteren hans. Hun framstilles usedvanlig fjollete.

Summa summarum: de gode tilløpene til å drøfte utroskap, tilgivelse og samlivsbrudd, drukner i heseblesende støy. Når søskenparet Herngren ikke har tatt seg tid til å lage en bedre filmversjon av seriesuksessen, burde de heller latt være.

[ Det norske teatret: «Tankevekkende og engasjerende om utenforskap» ]