De spiller på sitt beste på nye plater

Vi lever i skumle tider. Men for alle som er glad i klassisk pianomusikk, ser det lyst ut denne høsten. Det er da noe. Flere av verdens fremste pianister er ute med nye plater, og vi skal ta for oss tre av dem: den polske legenden Krystian Zimerman, det islandske stjerneskuddet Víkingur Ólafsson, og vår egen Leif Ove Andsnes. De tre platene er veldig forskjellige, og veldig gode.

Det har mye å gjøre med at repertoaret passer til utøveren. I filmbransjen har de det de kaller casting, altså det å velge de rette skuespillerne til rollene. Dette gjelder i høy grad i musikken også. Den pianist finnes ikke som kan spille Haydn, Brahms og Debussy like bra. Når det klaffer, klinger både utøveren og repertoaret på sitt beste. Da er det helstøpt.

[ Brødrene Ydstebø synger aller helst på bedehus langt borte fra byen ]

Krystian Zimerman

Vi tar platene en etter en, og litt anmelder-drodling blir det også plass til, ikke vær redd. Først er det Krystian Zimerman som spiller musikk av Karol Szymanowski. Zimermans stil er jo veldig engasjert, nesten insisterende. Han er ingen drømmer. Det er ikke all musikk som kler dette like godt, Brahms for eksempel, men musikken til Szymanowski passer som hånd i hanske.

Denne polske komponisten levde mellom 1882 og 1937, altså i den spennende overgangstiden da så mye skjedde. I stykkene hører du selvsagt innflytelsen fra Chopin. Men det er en Chopin som er spritet kraftig opp med den ekstatiske følelsesverdenen til russiske Aleksandr Skrjabin. Etter hvert blir tonespråket krassere, og du hører innflytelsen fra Stravinskij og særlig Debussy – en vill Debussy, uten det katteaktige hos den franske mesteren.

Musikken er kruttsterk hele veien, rastløs og følelsespreget. Det samme gjelder spillet til Zimerman. Som vanlig er han helt uten forbehold, med full romantikk i ungdomsverkene og brå kast i de sene stykkene.

Selv synes jeg ungdomsverkene er best. Preludier opus 1 er skrevet mens komponisten var en tenåring, og er forbausende fine stykker. Melankolske og uforutsigbare. Chopin-inspirerte, men helt fri for det kavaleriløytnant-aktige som alltid hefter ved Chopins musikk. De er åpne, de leter seg frem. For meg kunne Szymanowski gjerne ha fortsatt med å skrive akkurat slike stykker helt til han gikk av med pensjon. De mangler ikke konflikt eller nysgjerrighet.

I hans modne stil er temperaturen og energiforbruket skrudd opp en god del. I det hele tatt er dette en komponist, og også en utøver, som aldri har hørt om ENØK. Det er flere steder i for eksempel «Masques» opus 34 hvor Zimerman går helt bananas. Selv om musikken ærlig talt har en liten slagside mot det masete, er det alltid deilig å høre en musiker gi alt på denne måten. Og det er sjelden å høre det. Det krever mot og kunstnerisk kraft å fylle et så sterkt uttrykk med overbevisning.

---

Album

Krystian Zimerman

Karol Szymanowski: Piano Works

Deutsche Grammophon 2022

---

Krystian Zimerman har holdt på lenge og er en av de beste utøverne på planeten, med en fabelaktig evne til å nyansere. Han er hodemessig. Du kan alltid høre at han har pønsket ut hvordan han vil gjøre ting. Samtidig er han ekstatiker. Det er ingen motsetning i det, noe musikkhistorien, særlig den tyske, har vist oss. Ekstasen sitter i hodet. Bach og Beethoven er bare to eksempler. (Eksemplene fra politisk historie tør jeg ikke tenke på.) I mine ører er dette den kanskje beste platen hans så langt. Musikken er perfekt for ham, og han for den.

I mine ører er dette den kanskje beste platen hans så langt. Musikken er perfekt for ham, og han for den

—  Tore Hegdahl

Leif Ove Andsnes

Når vi så kommer til Leif Ove Andsnes’ plate, er vi i et univers med et godt hakk lavere temperatur. Han spiller Antonín Dvoráks 13 «Poetiske tonebilder» – sangbar romantisk musikk, absolutt med varme, men uten det hvitglødende hos Szymanowski og Zimerman. Her er det ingen brannfare, eller noen annen fare for den saks skyld. Bådestykkene og spillet holder rundt 22 grader.

Andsnes er en sindig musiker. Man har alltid følelsen av god tid med ham, uansett hvor fort musikken går. Lyden han lager er myk og rund, han spiller med bjørnelabb. Ganske annerledes enn Zimerman som har en klarere, mer fingeraktig klang og ikke er fremmed for krasse toner. Du kan høre det for eksempel i åpningen av sørgemarsjen fra Szymanowskis Variasjoner opus 10. Zimerman gir de gjentatte basstonene en skjærende, smertefull klang som Andsnes aldri ville finne på å lage. Men det kan komme!

---

Album

Leif Ove Andsnes

Dvorák. Poetic Tone Pictures

Sony Classical 2022

---

Igjen er det repertoaret som løfter utøveren, og han som løfter repertoaret. Det er som om Andsnes kjenner seg fri. Spillet er langt mer fargerikt enn på det forrige prosjektet hans, de sene Mozart-konsertene. Alvoret som stod litt i veien for Mozart, er på en måte en fordel her. Ja, han møter musikken med alvor. Han er dens forsvarer.

For selv om Andsnes kaller de Poetiske tonebildene for «Den store, glemte pianosyklus fra det nittende århundret», så tror jeg at koselig må være det rette ordet for denne musikken. Til og med satsen «Furiant», som er det villeste ville i dette universet, er absolutt til å være i hus med. Verket høres ut som musikk fra første halvpart av 1800-tallet, da romantikken var ung og godtroende. Det er titler av typen «I det gamle slottet». I virkeligheten er det skrevet senere, i 1889 – bare ti år før de uforutsigbare preludiene til unge Szymanowski. Hør dem ved siden av hverandre!

Men Andsnes spiller det altså fint. Flere steder kjennes det som spillet er bedre enn musikken. Det er så nyansert, så delikat og så ubesværet. Du blir sittende og gape over at noe så enkelt kan klinge så vakkert. Aller finest er det når han spiller virkelig, virkelig svakt, hele tiden med så fin kjerne i klangen. Spillet synes å si: Du skal ikke undervurdere penheten. Den gir mye glede.

I Dvorak kommer Andsnes’ stil til sin rett. Forholdet mellom ham og instrumentet er så naturlig og varmt. Han har kroppsliggjort anslaget mer enn noen annen. Andre pianister har liksom så mye de vil fortelle. Kroppene dingler med så godt de kan. Men ikke hos Andsnes. Der er kroppen, instrumentet og lyden ett.

Men utrolig fin lyd er også det du får, verken mer eller mindre. Det er den deilige følelsen av å være millionær, av å kjøre i verdens dyreste bil. Det er litt polstret. Du merker ikke den iskalde virkeligheten. Det er ingen skralhet her, ingen forelskelse, ingen frykt for å få kreft, ingenting. Men nydelig er det.

Den klassiske musikken har en skyggeside som handler om store, flotte ting. Musikkutøving på det nivået vi snakker om her, er jo også verdt all mulig beundring. Faren er at det er så lett å glemme hva musikken faktisk kan gjøre med oss, hva den vil fortelle oss, at den kan åpne hjertet. Musikken sier: Du er ikke alene, innerst inne er ditt hjerte og verden ett.

Du merker ikke den iskalde virkeligheten. Det er ingen skralhet her, ingen forelskelse, ingen frykt for å få kreft, ingenting. Men nydelig er det

—  Tore Hegdahl

Víkingur Ólafsson

Dagens tredje plate er en som styrer unna alle store, flotte ting. Det er islendingen Víkingur Ólafsson som spiller et svært personlig utvalg stykker, fra Bach til Thomas Adès, og med den fortsatt aktive ungarske komponisten György Kurtág (96) som rød tråd. Platen er fullstendig fri for briljering.

Det har skjedd noe med Ólafsson, og det har skjedd fort. Tradisjonelt har han vært en pianist med en viss distanse i spillet. Det har vært musisering med flomlyset på. Men på fjorårets plate, Mozart og hans samtidige, var noe forandret. Spillet var langt mer personlig. Og årets plate – jeg vet det høres dumt ut, men det er en plate i kjærlighetens tegn.

---

Album

Víkingur Ólafsson

From afar

Deutsche Grammophon 2022

---

Programmet inneholder bare enkeltstykker. Ólafsson har tidligere vist at han ikke er redd for å ta med fine stykker på platene sine. Denne gangen er det rendyrket. Det er tydeligvis stykker han har et sterkt forhold til, og bredden er stor: Arrangementer av Bach-perler, Bartok-stykker, Brahms-intermezzi, et Ave Maria av en lokal islandsk komponist, Schumanns forslitte «Träumerei» og så videre. Mellom disse kommer så miniatyrene til György Kurtág.

Det høres rotete ut, men er det ikke. Programmet er sammensatt så sinnrikt at barokkmusikk, romantikk og modernisme smelter sammen til en forbausende naturlig helhet. Bare det er imponerende. Stykkene er nær hverandre i toneart, det hjelper. Men først og fremst er de spilt i samme ånd, litt dempet, veldig enkelt, liksom med fokus på hver enkelt tone, og med en slags troskyldighet.

Det hjelper også at Kurtágs miniatyrer er så åpne og lite bombastiske. Det er bitte små stykker; de fleste varer bare noen sekunder, under et minutt, men de er fulle av luft og store rom, helt uten den heftigheten som preget så mye av 1900-tallsmodernismen. Stykkene får deg til å spisse ører.

Ólafsson har alltid vært en pianist som går sine egne veier. Det har liksom vært litt usikkert om han egentlig har bena trygt plassert i den klassiske musikkulturen, om vi har ham. Typisk for ham er platen et dobbeltalbum hvor all musikken er spilt to ganger, først på et Steinway-flygel og så på et opprettstående stuepiano. Faktisk er flygellyden også litt stuepiano-aktig produsert, som om flygellokket lå på. Alt dette er helt topp i mitt univers så lenge det blir musisert med så stort alvor som her.

Ólafsson har alltid vært en pianist som går sine egne veier

—  Tore Hegdahl

Naivistisk spill på opprettstående piano er jo en hel sjanger, og jeg vil ikke at Ólafsson skal bli den klassiske musikkens svar på Nils Frahm eller Luke Howard, bare for å nevne to eksponenter for stilen. Han er ikke der nå, men helt risikofritt er det ikke. Håpet mitt er at han tar med seg spillemåten fra den nye platen – som altså er veldig fin, både luftig og intim på en gang – inn i vanlig repertoarspill, inn i musikk med litt mer motstand. For meg gjerne på opprettstående piano. Et nytt Bach-album for eksempel, eller Brahms-intermezziene. Tenk så fint det kunne blitt.

Men i år spiller han altså bare akkurat de stykkene han elsker. Flere av dem til og med firhendig med kona si, Halla Oddny Magnusdottir – i ekteparet Kurtágs ånd. Bare enkeltstykker, slik kjærlighet alltid er knyttet til bestemte ting, til bestemte personer og steder, alltid konkret.

[ Anmeldelse: Forsvant dramaet i dramaet under fredagens Sibelius-fest i Oslo-filharmonien? ]