Det handler om å ta og få. Mest om å få. For om hovedanliggendet er at slik Gud alltid er der, er bønnen det også. Det handler om at Gud bor i alle våre hjerter. Derfra handler Han. Han ber gjennom oss. Det er ikke menneskets anstrengelser som teller, sånn sett faller alle våre tanker om hvordan vi skal be, hvor vi skal vi be – og hvor ofte.
Martin Modéus minner oss – med våre krampestive hjerter – på det som best kan uttrykkes med bokens tittel: Bønnen som alltid er der.
Orker ikke å be
Modéus er praktiker, det handler om å forstå at bønnen aldri forsvinner, selv om vi gjør det. Svaret ligger i det flytende ordet «relasjonen», som går igjen. Det handler ikke om at vi «tar» et bad, vi «får» et bad, skriver han. I løpet av boken får «relasjon», som er et ord som vokser litt på tunga, mening: Gud og meg, ikke GUD og meg – vi er sammen om dette her. En kort bønn direkte fra hjertet, eller bare et blikk mot Gud, holder for at denne dype vissheten om å stå i forbindelse med Ham skal komme til overflaten.
Når han adresserer dem han skriver for, er det de som synes det er vanskelig å be, de som ikke orker å be, de som ikke vet hva de skal si i en bønn og de som lurer på om det egentlig spiller noen rolle om vi ber. Tidvis oss alle. Poenget er: En streng bønnepraksis gjør vondt verre. Han står så trygt i kirkens tradisjon, at han kan strekke seg langt og si at når det butter: Oppsøk torget med menneskemylderet, sett deg på en benk i skogen, se deg om, let etter skaperens stemme, som bor i alt. Det kan være bønn god nok. Sukket og gleden er god nok.
Poenget er: En streng bønnepraksis gjør vondt verre
— Olav Egil Aune
Det kan høres ut som vage saker. Det er det ikke. En biskop tuller ikke. Han avviser ikke det vi kan kalle for tradisjonell bønn, ikke på noe vis. Men han tar avstand når den gir oss krampe.
Mangelen på tid
«Om mangelen på tid med Gud gir meg dårlig samvittighet, så sier det noe om mitt gudsbilde. Gud ser min kamp og min lengsel, og omfavner den med kjærlighet. Og jeg tror ikke Gud er den som klandrer oss for at livet ikke går opp. Derimot aner jeg at Gud vil støtte våre muligheter til å møtes – lik den ventende faren som lengter etter sin sønn. Og Gud er alltid nærværende – det er ikke noe jeg kan påvirke, enten jeg ber eller ikke ber. Pusten fortsetter å gå,» skriver Modéus, som ikke liker ordet «tidsklemma». Har vi ikke tid, så har vi ikke tid. Gud ser det, også. I nåde.
«Personlig tro»
Modéus tar tak i den «personlige» troen, som jo har vært diskutert i det uendelig og som ikke slipper taket så lett, for eksempel: For mange mennesker kan mangelen på en personlig erfaring av troen virke stressende. Dette med personlig tro ligger dypt i vår kultur, lengselen etter en Gud som åpenbarer seg er stor. Men da minner Modéus oss om at kravet til individuell overbevisning ikke har vært det normale gjennom kirkens historie.
---
Kristendom
Martin Modéus
Bønnen som alltid er der
Oversatt av Ingvild Røsåk
235 sider, Verbum 2022
---
Visst viser Gud seg tidvis på forunderlig vis, men det er ikke normen. Forestillingen om en «personlig» tro er noe som har vokst fram nokså sent, «det er et moderne påfunn», som han skriver: «Og, for å si det på teologispråket: Kanskje er kravet om personlig tro den mest utpregede «gjerningsrettferdighet» vi har i vår tid».
I stedet setter han inn det rungende, trøstende og for det meste katolske: Når jeg ikke får til å tro, tror kirken for meg.
[ «Gud forblir på skrivebordet i Svend Brinkmanns bok om tro» ]
Lykkens sfære
Boken handler direkte og overveldende enkelt om det som skjer når den menneskelige lykken kommer inn i den guddommelige lykkens sfære. Obs, den guddommelige lykken kommer først. Når mennesket innser hvor nært forbundet det er med Gud, får lykken en ny dimensjon. Det skjer når man minst aner det, som lyn fra klar himmel eller i et stille sus. Det er der når man ikke «kjenner» det, man vet bare at det er sånn. Man er omsluttet, selv om bønnen er uhyre svak.
Forbindelsen mellom kroppen og det åndelige er viktig for Martin Modéus. Hvem får ikke klaustrofobi av begreper som «åndelig litteratur» eller «åndelig liv» – man antyder at ånden står i motsetning til materien og kroppen. Å føre et «åndelig liv» innebærer at man avstenger seg fra alt kroppslig og alle kroppslige behov. Det er et farlig begrep. Først treffer det dem som ikke får til «et åndelig liv», deretter dem som kjenner avmakt bare de hører det. Skulle det finnes noe ord, måtte det være «det himmelske liv», og det har allerede begynt.
Å puste er å be
Pusten er et kjærkomment bilde av bønnen – du puster inn, og du puster ut, inn og ut, får og gir. Modéus kommer stadig tilbake det, som det ultimate bildet på bønn. «Hver gang vi trekker pusten, får vi bønnesvar, for den grunnleggende bønnen i tilværelsen lyder: Gud gi meg liv. Derfor får vi bønnesvar mange ganger i minuttet», skriver han. For vi puster og pusten er Guds største under.
Har vi ikke tid, så har vi ikke tid. Gud ser det, også. I nåde.
— Olav Egil Aune
Bønnen følger åndedrettet. Det er bønnen Gud gir meg og som jeg takker for. Ingen kan påstå at det å puste er en prestasjon, som noen er flinkere til enn andre. Gud strekker seg mot meg. Det kryr av folk som ber, bønn er kanskje landets største folkebevegelse — «åndelig» eller ei.
Innebærer den flittige, andektige eller langvarige bønnestunden at vi kommer til å «oppleve» Gud mer? Det finnes mennesker som sier det. Og det finnes mennesker som sier at de ikke gjør det. Om det er det ene eller det andre, så puster Gud i alt.
[ Fadervår-endring ble stemt ned ]
Dette sitter
Hva er det jeg husker, hva er det som sitter etter at jeg har lest boken? Det at bønn ikke er en aktivitet, man kan ikke øve seg i bønn. Så: Bønnen er ikke noe vi finner på, den er allerede inne i oss. Bokens viktigste anliggende er å få øye på det. Dernest: Ordet «bønn» kan stenge – at bønn er noe «de andre» holder på med. Det er det ikke. Dernest igjen: At forestillingen om at hver og en skal «eie» sin egen tro er et moderne, individualistisk fenomen. Jeg vet det jo, men det var godt å bli minnet på det. Det er så mye lettere å puste da.
Ja, det er som biskopen skriver på omslaget – det kan bekreftes: Det er en bok for den som ber, men også for den som nesten ber – og for den som begynner å ane at det faktisk er det du gjør.
Boken er sakssvarende varmt oversatt av Ingvild Røsok.
