Anmeldelser

Svend Brinkmanns famlende år med Gud

Svend Brinkmanns bok om gudstro later til å være skrevet i sjenanse over å ikke kunne mer om religiøsitet, snarere enn i dyp lengsel etter å finne det den spør etter.

Svend Brinkmann påpeker, som rett er, i et av kapitlene i Mitt år med Gud at gudstroen har en større effekt på menneskers helse i fattige enn i rike land. Den har rett og slett mer å si for dem. Og det sier seg vel selv, det står mer på spill. Kanskje kan det også være at de opplever mer av Guds inngripen i livet? For det er bemerkelsesverdig at Brinkmann, i en bok som dette, ikke har brukt noe plass på å ta del i et troendes fellesskap eller målrettet å praktisere bønn, meditasjon eller andre former for trospraksis, for å finne ut hvordan den guden han leter etter, skulle kunne vise seg i livet hans. Det ser ut til at Gud forblir på skrivebordet.

Når forfatter og psykologiprofessor Brinkmann går løs på prosjektet sitt, som handler om å bruke ett år på å skrive seg gjennom sine spørsmål om tro og religion, lurer jeg derfor på hva som egentlig står på spill. Brinkmann vet kanskje, i den grad han har lest seg opp på buddhismen, at man ikke burde stille spørsmål man ikke har umiddelbart behov for å finne svar på. Heri ligger nemlig en fristelse; å samle seg kunnskap, kunnskap som står i veien for det man er kalt til å gjøre i øyeblikket. Da kan man til og med risikere å feilaktig forkaste en gud man ikke tror på, fordi man tror man har gitt det et ærlig forsøk.

Det ærlige forsøket ville imidlertid være å gjøre det troende til alle tider har gjort; å lytte til sin egen fortvilelse (altså lytte innover) og gi uttrykk for den (og deretter altså lytte utover). Det kan jeg ikke noen steder i denne boken se at Brinkmann har gjort i løpet av året han har skrevet om Gud. Og dersom Gud faktisk skulle finnes, hvordan skulle Brinkmann oppdage det, all den tid han ikke har laget seg noen kriterier? Venter han på å bli slått i hodet med en åndelig hammer?

Guds eksistens

Faktisk er han nærmere svaret på dette spørsmålet enn han kanskje selv aner, i kapitlet som omhandler menneskets sjel og fri vilje. Det er nemlig slik at mennesket har godt av å tro at den frie viljen finnes og handle deretter. På samme måte kunne han gått fram i spørsmålet om det finnes en Gud. Hva skjer, for eksperimentets skyld, dersom Brinkmann forutsetter at Gud finnes? På hvilken måte ville livet hans blitt annerledes? Hva står på spill for Brinkmann? Hva slags Gud er det han tror, eller ikke tror på? Er en gudstro først og fremst en garanti for et liv etter døden? Eller er det mer å hente? Kunne det være at Brinkmann går rundt med takknemlighet han ikke har adressert, eller dype lengsler han ikke har våget å konfrontere og sette ut i livet?

Venter Brinkmann på å bli slått i hodet med en åndelig hammer?

—  Kristine Hovda

Spørsmål om hvorvidt gudstro er bra for helsen blir ikke stilt av den som er i dyp, akutt nød. Den lidende roper til sin gud om hjelp, konkret og dennesidig, her og nå. Jeg for min egen del har ikke råd til å tenke at Gud, dersom hen finnes, helst ikke bør brys med mine lengsler og problemer. Finnes Gud, vil jeg ha med hen å gjøre, så mye som mulig, ikke for å rømme fra verden, men for å overleve i den. Guds rike er her og nå, skal vi tro Jesus Kristus, som er hovedpersonen i den religionen Svend Brinkmann bruker mest tid på.

Menneskets bevissthet

Det er mye mat for religionspsykologer her, og jeg synes det er godt at Brinkmann bruker religionspsykologiens far, William James, gjennomgående i boken sin. Han er likevel ikke helt konsekvent; for eksempel argumenterte James vitenskapelig for å forske på religion, all den tid menneskelig erfaring må sies å være en del av virkeligheten og dermed kunne forskes på. Brinkmann skriver helt riktig at de vitenskapelige kriteriene endret seg etter James’ tid, da psykologien ønsket å nærme seg naturvitenskapen fremfor humaniora. Brinkmanns skarpe skille mellom religion og vitenskap blir imidlertid kunstig, siden han allerede har James i verktøykassen.

Skillet føles også utdatert, i og med kvantefysikkens monumentale bidrag til å dra vitenskapens krav om årsak og virkning i tvil. Det er nemlig ikke slik at vi er i stand til å observere virkeligheten objektivt – alle eksperimenter blir påvirket av den som observerer. Virkeligheten ser ut til å være langt mer sammenfiltret med vår bevissthet enn den klassiske naturvitenskapen har tatt til orde for. Bare der burde Brinkmann ha mat for adskillige kapitler i sin bok, og dermed åpne for en langt mer spennende diskusjon om hvem og hva Gud kan sies å være, og hvilke konsekvenser en slik erkjennelse kan få for det enkelte menneske og samfunnet vårt som helhet.

---

mitt år med Gud

Sakprosa

Svend Brinkmann

Mitt år med Gud. Et eksperiment

Oversatt av Bjørn Gabrielsen

238 sider, Verbum 2022

---

Igjen; spiller det noen rolle om Gud eksisterer, og hva slags Gud må det i så fall være snakk om? En gud som har satt det hele i gang, og siden fjernet seg? Eller en gud som finnes i vår bevissthet, som kanskje til og med beveger seg i og gjennom den, og som fortsatt er aktivt deltakende i verden? Hvis det er en slik gud vi snakker om, kan det være avgjørende for menneskehetens overlevelse at vi kommer i kontakt med hen.

Tro og mening

Jeg savner det som står på spill for Svend Brinkmann, mer enn anerkjennelse fra danske teologer om at han faktisk har gitt religionen et forsøk. Han skal likevel ha ros for at han skiller mellom religion og tro per se; religionstilhørighet kan være identitetsskaping, fellesskap, nostalgi, historiefortelling. Tro handler om det enkelte menneskes opplevelse av mening. Og her står det nødvendigvis noe på spill. Hvilket menneske ber dersom det ikke ønsker svar? Om svaret ikke engang er annet enn en opplevelse av å ha uttrykt seg, til en som kanskje hører?

Psykologen Brinkmann vet så mye om den menneskelige psyken at han skjønner hvor viktig det er å uttrykke seg sant, og det skriver han fint om i kapitlet om den svake Gud. Det å leve uforbeholdent og gjøre det rette kan i seg selv være en måte å finne mening i tilværelsen; fraværet av den sterke, allmektige guden kan være frigjørende og anspore til handling. Men kan det være at Brinkmann går litt for fort fram? Kan det hende at i tillegg til den gode følelsen man kan få av å gjøre det rette, møter Gud oss på halvveien og gir oss hjelp? Kan det også være at selve dette behovet for å snakke sant og gjøre det rette er et tegn på at det finnes noe utenfor oss selv; eller snarere dypt inne i oss selv, som ønsker noe av oss?

Lykkemartyrene

Brinkmann skriver for øvrig altfor overflatisk om de gode følelsene man kan oppnå av å ha en tro, han avfeier lykkereligionen med at martyrene ville fnyst av løfter om lavere blodtrykk. Men da glemmer han at kirkens ledere på Augustins tid måtte advare mennesker mot å gå i martyrdøden – det var blitt så trendy å gi sitt liv for Kristus at man måtte sette en stopper for det! Med andre ord; martyriet kan så absolutt skape gode følelser i den som går for det. Og den som avstår fra alle gode frukter av religionsutøvelse, oppnår hen ikke nettopp akkurat det; den sødmefylte følelsen av å være bedre enn andre? Slippery slope.

Martyriet kan så absolutt skape gode følelser i den som går for det.

—  Kristine Hovda

Brinkmann skriver at all forskningen som tyder på at folks lykkenivå går ned når de får barn, ikke hindret ham i å selv ville bli far. Og her viser han i praksis hvordan begrepene godt kunne bli mer presise; det er nemlig stor forskjell på lykke og mening, også når det kommer til det religiøse feltet. Man blir kanskje ikke så glad hele tiden av å ha en tro, men man kan utholde vanskeligheter på en overlegent mye bedre måte dersom man er i stand til å hvile i at lidelsen har en hensikt, at det finnes gode svar, at man kan overgi seg og sitt, dag etter dag, i en intelligens som vet bedre. Denne oppskriften er den eneste som beviselig fungerer i møte med mennesker med rusavhengighet, og det er vel dette som er selve diamanten i det religiøse feltet. Rosinen i pølsa, så å si.

svend brinkmann

Når mennesket overgir seg, slik William James skriver så godt om i sitt hovedverk The varieties of religious experience, som også Brinkmann siterer, oppstår det en dyp indre fred, og en skjerpet intelligens og våkenhet som kommer av at de to hjernehalvdelene samarbeider bedre. Dette vet enhver buddhistmunk med respekt for sitt Selv. Man blir rett og slett både klokere, sunnere, smartere og mer empatisk av å overgi seg til en høyere makt, og kanskje vekker man også opp menneskelige egenskaper som overgår de vanlige fem sansene. Dette vil kanskje vitenskapen vite mer om snart, om den våger å ta hansken som kastes over en lav sko i de delene av forskningsmiljøene som interesserer seg for bevissthet og paranormale fenomener.

Etter året med Gud

Kan det være at Svend Brinkmann kommer til å skrive en enda bedre bok om sitt år etter året med Gud? At han nå – når han er ferdig med de rent intellektuelle øvelsene, er bedre rustet til å legge av seg fiksfakseriene og møte engelen slik Jakob gjorde, med bare nevene? Den boken gleder jeg meg til å lese. Men han kan gjerne vente med å skrive den til behovet melder seg, på ordentlig. Det var for øvrig denne metoden Leo Tolstoj brukte, da han på slutten av livet vendte seg inn i troen. Han var dypt frustrert over livet som etablert forfatter i den russiske skravleklassen, slet med selvmordstanker og angst. Tolstoj oppsøkte vanlige russiske bønder og trakk den enkle slutningen at for folk flest er livet hardt, for folk flest gir det mening å tro. Altså må det være naturlig for mennesket å tro. Kan det være at den troen ikke gir mening for, lever et liv som er unaturlig? Tolstoj spurte, jeg spør med ham.

Så skal det sies at Svend Brinkmann ikke må ta hele skylden for frustrasjonen undertegnede gir uttrykk for i denne anmeldelsen. Like stor skyld må den etablerte kristenheten ta, i dens manglende evne og vilje til å snakke konkret og sant om hva troen innebærer. Og det er kanskje ikke så rart, i og med alle de problematiske dogmene og begrepsforvirringen i den kristne kirke, for ikke å snakke om den innbyrdes uenigheten blant alle kristne. Så om Brinkmann skriver en litt forvirret bok, er det ikke først og fremst han som burde kritiseres. Og med det er hansken kastet også til den kristne kirke i Danmark og Norge. Jeg gleder meg, til det også.

Les mer om mer disse temaene:

Kristine Hovda

Kristine Hovda

Musiker og forfatter. Anmelder bøker i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser