Anmeldelser

Ubehagelig om Gud og hjertefeil

I Ingrid Brækken Melves debutroman «Avstøtning» kan det se ut til at troen, som skulle gjøre fri, er blitt en tvangstanke.

Ruth er en 27 år gammel kvinne som er innlagt på sykehus for en hjertetransplantasjon. Hun er født med hjertefeil, skulle egentlig vært død, men det at hun har overlevd tolker særlig prestefaren som et tegn fra Gud. Ruth har aldri vært sin egen, alltid tilhørt Gud, alltid levd som et tegn på Guds nåde. Hva skjer da, når denne kontrakten truer med å gå i oppløsning, når gisselsituasjonen mellom Gud, faren og Ruth løses opp ved at sistnevnte får et nytt hjerte?

Avstøtning av teolog og salmedikter Ingrid Brækken Melve er et psykologisk drama som foregår i sykesengen, i tilfriskningen etter operasjonen, i de nervepirrende dagene der kroppen skal bestemme seg for om den ønsker å ta til seg det nye hjertet. I romanen sammenlignes Gud med en bjørnebinne; et bilde på en guddom som både er sterk, myk og beskyttende, men også dyrisk, farlig og upålitelig. I bjørnehiet kan man lett bli kvalt, gjemt, holdt fast. Og når bjørnemamma er så sterk, hvordan skal man få tak i sin egen styrke? Tør man gjøre opprør?

Kristi kropp

Det er mange underfundige tankerekker i denne romanen, en av dem handler om at de troende er Kristi kropp. Dersom dette er sant, rent fysisk, hva skal Ruth da tenke om hjertet hun akkurat har operert ut? Finnes det begravelsesseremonier for organer man støter fra seg, og hva synes egentlig Gud om dette?

Ruth ønsker at de ikke fant henne den dagen på kirkegården, da hun hadde vært inne og lest bibeltekster i en ung manns begravelse, da hun segnet om av hjertesvikt. Hun skulle egentlig vært død, kommet hjem til Gud, det at de fant henne og fikk henne i en ambulanse må ha vært en feil, tenker hun. Som om hun ikke har egen rett til liv, og at alt i henne må dempes for at Gud skal få vokse. Hele språket hennes er invadert av bibeltekster og metaforer, det er tungt å lese, som om det bibelske står i veien for det spontane.

Visst er det slik at kroppslig skjørhet kan føre til interessante psykologiske prosesser.

—  Kristine Hovda

Jeg kjenner dette igjen fra min egen befatning med skjæringsfeltet tro og spiseforstyrrelser. I slutten av tenårene og begynnelsen av tjueårene gikk disse tingene opp i en høyere enhet. Og visst er det slik at kroppslig skjørhet kan føre til interessante psykologiske prosesser, en varhet og sensitivitet for alt i det ytre og indre, paradoksalt nok i kontrast til kroppslige behov som kunne trukket en ned i det konkrete. Det er ikke for ingenting at alle religiøse tradisjoner anbefaler faste i perioder der man ønsker å komme nærmere kontakt med Gud.

---

Avstøtning

Roman

Ingrid Brækken Melve

Avstøtning

272 sider, Cappelen Damm 2022

---

Omsorg og selvforakt

At Gud, eller ens eget vrengebilde av Gud, møter en her, i det svakelige, eller sykelige, er ikke ukjent i religionspsykologien eller helgenhistorien. Og hvorfor skulle ikke Gud være nærmest nettopp den som har et sønderbrutt hjerte, som Ruth i denne romanen, og som Bibelen selv bekrefter? Men når disse erfaringene av gudsnærvær understøttes av behovet for omsorg og anerkjennelse av de nærmeste, i dette tilfellet Ruths egen far, blir bildet raskt enda mer dramatisk. Hvordan kan Ruth vite at det er nettopp Gud hun erfarer, og ikke en stemme som låser henne fast i avhengighet, av farens tro, av en sensitivitet som gjør at hun ikke er i stand til å prøve seg fram i verden, ta egne valg, gjøre feil, kort sagt: Bli sin egen?

Den åpenbare forakten for morens kroppslighet, hennes akutte omsorg for datteren, det hverdagslige i betasuppe og hjemmebakte rundstykker, sier kanskje mer om Ruths selvforakt enn om Gud. For ligger det ikke nettopp en selvforakt i avvisningen av det umiddelbare, myke, nær sagt verdslige?

Bedre blir det ikke når Ruth – i det som må sies å være punktet i boka der det tunge og kanskje i litt vel stor grad tenkte løsner – møter den psykiatriske sykepleieren Tord. Tord spiser morens rundstykker og får Ruth til å skape seg, det vil si dra hånden gjennom håret. Ruth skammer seg for denne gesten, for at hun lar seg påvirke av en manns nærvær. Gud, eller det Ruth tolker som Gud, blir fornærmet.

Ruth er blitt skjermet for andre barn i oppveksten, i frykt for at hun skal bli syk. Etter hvert er dette blitt en selvoppfyllende profeti. Er det dette som gjør at hun vender seg innover, til Gud, til denne omsorgsfulle, men samtidig undergravende stemmen som nekter å la henne være i fred, til hennes lettelse, man kanskje også frykt?

Ruth mangler også, ifølge sykepleierne, den nødvendige motivasjonen for å bli frisk etter transplantasjonen. Foreldrenes, særlig farens, overbeskyttende og sentimentale holdning viser seg her å ikke være bærekraftig, motivasjon til liv er det viktigste i tilfriskningen, men hvorfor skal Ruth leve, hvordan skal hun kunne ville leve, hun som hele livet har følt seg som farens gudsbevis?

Raseriet

Tord oppsøker henne fordi hun har hatt panikkanfall og raseriutbrudd mot moren som hun ikke husker selv. Og Ruth er vel kanskje først og fremst rasende på moren (om det enn er et raseri hun fortrenger), fordi moren aldri har tatt ordentlig til motmæle mot farens invaderende tro. Bedre da å bli som faren, eller bli bedre enn faren, bli enda mer åndelig enn ham. Ruth forakter faren for å sitte i sofaen med moren i armkroken, hun utstår ikke foreldrenes kroppslighet og seksualitet. Hennes egne spede forsøk på å nærme seg menn avbrytes når de får øye på operasjonsarret hennes på brystet, som vitner om en hjertefeil, det skremmer dem bort.

bjørn

Bjørnebinna er en krevende mor som nekter bjørnungen løsrivelse. Ruths ambivalente forhold til foreldrene legger forutsetningen for den angstfylte gudstroen der det ikke er plass for Ruths egenvilje. Det et trygt i bjørnehiet, men også klaustrofobisk.

Mot forløsning

Mot slutten av boka presses alt dette opp i en forløsning som handler om det uunngåelige i at Ruth må få bli sin egen. Innebærer det også et brudd med Gud? Kan bjørnebinna tåle at hun har fått et eget hjerte, at bjørnungen lukter av noe fremmed, eller vil hun bli avvist, støtt vekk? Vil hun for første gang i livet stå helt på egne bein?

Romanen er drivende godt skrevet og ubehagelig vond å lese.

—  Kristine Hovda

Kanskje er en slik erfaring helt nødvendig for at hun skal finne sin egen stemme, uten Gud, eller det hun oppfatter som Gud, som sikkerhetsnett. Dersom de kristne virkelig er Kristi kropp, helt konkret, som Ruth opplever det, kreves det, slik jeg ser det, at hver og en oppnår den sunne uavhengigheten som gjør dem i stand til å glemme seg selv, ikke låses fast i seg selv, slik det ser ut til at Ruth gjør. Men må Ruth dø, ta livet av seg, for å nettopp ta livet tilbake?

Avstøtning er ingen feelgood-roman, og er nok ikke ment som det heller. Romanen er drivende godt skrevet og ubehagelig vond å lese. Og den er godt sett om en religionspsykologisk problematikk som man ikke kan forstå, kanskje, om man ikke kjenner den innenfra. Det blir spennende å se hva Ingrid Brækken Melve går løs på etter dette, når det ferske forfatterskapet åpenbart er kommet i kontakt med en rik kilde til liv, og ikke bare til underkastelse.

Les mer om mer disse temaene:

Kristine Hovda

Kristine Hovda

Musiker og forfatter. Anmelder bøker i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser