Anmeldelser

Ulne fiskeskrøner på Nationaltheatret

Det oser symboltungt fra dramaet inne i hvalens buk, men meningen glipper i teaterstykket Hvalen i rommet.

Seks personer befinner seg inne i magen på en hval. I mangel av internett, prøver de å få tiden til å gå ved å fortelle hverandre historier. Samtidig planlegger de fluktruten ut og diskuterer om den bør gå gjennom munnen eller rompa på hvalen.

Det absurde utgangspunktet for forestillingen Hvalen i rommet, suppleres av et bevegelsesspråk som minner om teatersportøvelser. Skuespillernes armer og bein går i uante retninger og tar mer form som abrupt dans og forvridde bevegelser, enn en adekvat måte å kommunisere på.

Den japanske regissøren og dramatikeren Toshiki Okada er kjent for denne særegne teaterformen, som har et slags misforhold mellom ord og bevegelser. Et koreografert språk som utfordrer den konvensjonelle måten å få servert teater på. Men på Nationaltheatret forsvinner fascinasjonen for dette merkelige sceneuttrykket skuffende fort, mens meningen med det hele uteblir.

Symboltungt

Kanskje bunner noe av problemet i stykkets utgangspunkt? Det kan virke som om invitasjonen fra Nationaltheatret og ønsket om å skrive et stykke myntet på et norsk publikum, har kommet bardust på. Toshiki Okada, som er internasjonalt anerkjent for sin scenekunst, velger å ta tak i noe Norge og Japan har til felles – nemlig hvalfangst. Tanken er god, det hviler noe symboltungt over hvalen. Det er et dyr som er lekent, fryktinngytende og stillferdig på samme tid. Som fascinerer i kraft av sin størrelse, intelligens og poetiske hvalsang. Hvalen kan være en metafor på hvordan mennesket henter indre bilder fra dypet og bringer dem opp til overflaten. På hvordan det ukjente kan gjøres mer kjent. Symbolene, mytene og mulighetene er mange, men i Hvalen i rommet fremstår det uforløst.

Fremtidsdystopi

Scenen omkranses av skroget på en hval, mens innsiden av buken der karakterene befinner seg, er møblert med sofa, stoler og en bardisk. Alt tildekket av plast i sterke farger. Rommet signaliserer fremtidsdystopi samtidig som assosiasjonene dras tilbake i tid. Til Jonas i hvalfiskens buk, så vel som den verdenskjente romanen Moby Dick. Det sies at Herman Melville i utgangspunktet bare forsøkte å skrive en informativ og underholdende bok om hvalfangst. Ettertiden har derimot lest religiøse, filosofiske og psykologiske temaer inn i dramaet og inspirert mange kunstnere.

Med Hvalen i rommet er det som om det motsatte skjer. Toshiki Okada forsøker å lodde dypt, men ender opp med et informativt stykke som på sitt beste er litt underholdende.

---

Teater

Hvalen i rommet

Manus, regi og koreografi: Toshiki Okada

Komponist: Kazuhisa Uchihashi

Scenografi og kostymer: Katrin Bombe

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

hvalen i rommet

Vagt

Komponist Kazuhisa Uchihashis lydbilde er forestillingens sterkeste kort, inspirert av hvalsang og underlige klanger fra dypet. Det gir ikke stykket et iørefallende tonefølge, men vekker nysgjerrigheten vår. Noe teksten aldri helt klarer å gjøre. Manuset spenner vidt, men samler ikke trådene. Vi får høre om hvalens vesen, om krill, miljøtiltak og opphopning av karbondioksid. Om å gå fra å være Greenpeace-aktivist til å bli dyrerednings-youtuber.

Toshiki Okada forsøker å lodde dypt, men ender opp med et informativt stykke som på sitt beste er litt underholdende.

—  Kjersti Juul

Det sveipes innom arvesynden og tilløp til litterær analyse av Moby Dick, uten at tankeresonnementene munner ut i noe. Karakterene byr på hvalfangsthistorier, der det er mennesket som blir fanget av hvalen og ikke omvendt, men historiene åpner ikke opp for et større tolkningsrom.

Ifølge teaterets program ønsker Okada «å gå inn i både små og store spørsmål i vår samtid.» Det lyder vagt og ambisiøst på samme tid, noe forestillingen også bærer preg av.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser