Anmeldelser

Fanger hverdagens metafysikk i elegant fengselsroman

Per Marius Weidner-Olsen er en sjeldent god stilist med formidabel observasjonsevne.

Per Marius Weidner-Olsen hadde en egenartet start på forfatterkarrieren. Først ble han droppet av forlaget Oktober, deretter ble han nominert til Brageprisen for debutromanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen (2020). Nå er han klar med roman nummer to på nytt forlag, og det er ikke vanskelig å få øye på hans litterære talenter.

Lik forrige gang er det skyld og soning som står i sentrum.

Kontrovers

Hvor mye han trekker på egne erfaringer denne gangen, skal jeg la være å spekulere i. Bruddet med Oktober handlet om at forlaget mente romanen inneholdt overlappende tematikk med en dom fra forfatterens eget liv: Weidner-Olsen ble i 2003 dømt til fengsel fordi han, ifølge dommen, skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling eller tillitsforhold. Forlaget anså det som et alvorlig tillitsbrudd å ikke opplyse om dommen.

Weidner-Olsen har ikke droppet fengsel og skyld som tema av den grunn, for i Ny mann, som utgis på Gyldendal, utspiller størstedelen av fortellingen seg i kasjotten. Det er imidlertid ikke de kriminelle handlingene i seg selv som er det viktige her, men hans formidable observasjonsevne.

Rytmiske setninger

Ny mann er sant å si ganske løs i fisken når det gjelder handling. Det hele er forholdsvis episodisk og langt på vei basert på hovedpersonens indre monolog og pågående refleksjon over seg selv og sine omgivelser. Det er noe dialog her, riktignok, og enkelte mer konvensjonelle, fortellende partier, men det er egentlig underordnet hva romanen handler om i tradisjonell forstand: det er språket og situasjonene som bærer og løfter romanen.

Det er rytme og luft i setningene, som bølger av gårde. Ikke som brenninger, for det er ingen dramatiske eller episke vendinger i beskrivelsene her, men som fokuserte overlapp, med en refleksjonens glans i seg.

---

ny mann

Roman

Per Marius Weidner-Olsen

Ny mann

192 sider, Gyldendal 2022

---

Hverdagsobservasjoner

Den beste delen av boka er den første, hvor fortelleren beskriver fengselsoppholdet, som også er bokas ramme og eksistensielle anker. I betraktningene han gjør seg der samles også tråder fra livet utenfor murene, og da særlig hans forhold til moren da han var barn. De bodde i nærheten av fengselet den gangen, og han ser seg selv så å si gjennom perspektivet han som liten hadde på de kriminelle og på fengselet.

I begynnelsen av boka har han nettopp ankommet for å sone, han er en «ny mann», som de nyinnsatte kalles. Han sitter sammen med fengselspresten og sine medfanger og drikker kaffe, røyker, spiser rullekake og utveksler trivialiteter, men – stikk i strid med hva man skulle tro – er det akkurat disse hverdagslige og grå omgivelsene som vekker dybder i hans observasjonsevne. «Jeg kjenner i alt dette fortumlede nye en trang til selskap, en enkel anerkjennelse uten tidsperspektiv, bare som en foreteelse akkurat der, akkurat da.»

Å sitte inne aktiverer i ham en sensibilitet overfor hverdagens detaljer og hvordan fortid og fremtid, minner og håp, snor seg sammen i de mest hverdagslige detaljer.

Nådens idé

Weidner-Olsens prosa kjennetegnes av en elegant, men lavmælt sammenbinding av det ordinære og den presise refleksjonens egenverdi. Det er en trivialitetens metafysikk på spill i denne romanen, fordi Weidner-Olsen ikke ønsker seg noen høyere himmel, noen store linjer, eller endelige mål, men fordøyer øyeblikkets fylde. Stilen er påfallende jordnær og solid; det er ikke et snev av noe overspent eller pompøst å spore, til tross for de metafysiske ansatsene.

Det er ikke et snev av noe overspent eller pompøst å spore, til tross for de metafysiske ansatsene.

—  Kjetil Røed

I en betraktning omkring prestens rolle overfor den straffedømte – prester spiller en viss rolle i romanen – skriver han for eksempel, mot slutten av boka, dette: «Det er ikke jeg som skal reise meg i nådens praktfulle perspektiv, men forestillingen om at noe slikt er mulig. Det er ikke jeg som skal motta nåde, men nåden selv som innlevelse og forestilling».

Ingen guder

Kanskje vi best kunne beskrive romanen som en utforskning av hva slags meningsdybde som kan oppdages om man bare observerer lenge nok, godt nok. Det ligger en forløsning, om ikke en frelse, i akkurat dette antyder forfatteren. Slik kan eksempelvis den daglige undersøkelsen av kroppens hulrom i fengselet få en mening: «Vi var alle automatiske og regisserte i vår deltagelse, og samtidig mennesker og menn, og en del av forulempelsen lå i at vi, de straffedømte, gjenspeilet og ivaretok det unødvendige i å kle av oss, ved å kle av oss. De fant ingenting i skrittene og skoene våre.»

Om vi skulle sammenligne han med for eksempel Karl Ove Knausgårds siste romaners bevegelse henimot det mystiske, skriver Weidner-Olsen frem en stilltiende og fornemt nytende aksept av at det ikke finnes noe hemmelig mønster å avdekke i dagenes skyggespill. Det er ingen fordekte mysterier, ingen guder eller djevler, men vi klarer oss utmerket uten, mener Weidner-Olsen. Ikke fordi han eksplisitt sier dette, men fordi han i praksis, i det han skriver, borer seg ned i det alminnelige akkumulasjon av minner, små åpenbaringer og kretsløp av korrespondanser mellom menneskenes lengsler og drømmer.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser