Anmeldelser

Herlig komedie om livets valg

Tenk å kunne pendle mellom universer. Det drømmer forsker og far Thomas om å gjøre. Regissør Jakob Rørvik har laget en fascinerende film om meningen med livet.

Thomas Stenersen holder forelesning for sine studenter om en teori han har jobbet med i ti år: At det skal være mulig – for hvert valg man tar i livet – å kopiere seg selv og leve i multiverset, forstått som parallelle universer. Nå håper den unge professoren å få publisert sine funn i et internasjonalt tidsskrift.

Vil han bli belønnet med en nobelpris i fysikk? Vil hans fraværende far omsider se ham og beundre ham?

Du kan i det første minuttet av Thomas mot Thomas tenke at dette virker altfor intellektuelt og vanskelig, som et slags lynkurs i kvantefysikk à la NRK P2-programmet «Abels tårn». Kan det komme en tilgjengelig komedie ut av slike innfløkte påfunn?

Absolutt, for spillefilmdebutant Jakob Rørvik vet å legge inn ironiske, lattervekkende finter. En ung student torpederer raskt professorens ideer ved å si at de ble tilbakevist allerede på 1960-tallet. Foreleser Thomas Stenersen røper da også egen tvil idet han kaller oppdagelsen sin for «en sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset».

Skuespilleren

Arthur Berning framstiller sin hovedrollefigur på en så merksnodig måte at professoren blir en antihelt man må le av. Rørviks absurde og ytterst vellykkede grep er å la skuespilleren opptre i fem-seks versjoner av Thomas Stenersen, ofte montert inn samtidig i ett og samme bildeutsnitt. Det er sømløst og imponerende godt løst rent teknisk. Her er hippieutgaven av professoren, nerdeutgaven, den selvsikre som aldri tviler på egne evner, og han som slett ikke tror han vil lykkes. De alternative Thomas-er krangler stadig med hverandre foran tavlen der Thomas skribler på sin uløselige ligning.

Berning lykkes på formidabelt vis med å levere små detaljer i hver versjon av Thomas som trengs for å virkeliggjøre filmtittelen, Thomas mot Thomas. Multiverset blir illustrert for våre øyne! Det er skikkelig morsomt løst og glir gradvis over i svart, nesten morbid humor mens professoren kjemper med å ferdigstille manuset som skal skaffe ham berømmelse.

De siste femten årene har Arthur Berning fra Stavanger fylt en rekke biroller i norsk film med sin stilsikre snert (Mannen som elsket Yngve, Bølgen). Nå er det strålende at Rørvik så til de grader setter ham i sentrum.

Filmskaperen har jobbet med Berning før, i den underfundige kortfilmen Nothing Ever Really Ends (2016). Samarbeidet startet etter at Rørvik og Berning tilfeldigvis havnet ved siden av hverandre på en flyreise. Berning var redd for å fly og kjøpte masse øl, fortalte Rørvik meg i et intervju samme år. Praten de to hadde, fikk regissøren til å tenke at denne skuespilleren måtte han lage film med. For et lykketreff, synes jeg – da som nå.

.

Thomas mot Thomas

Ikke bare klarer Rørvik og Berning å skape latter. Under det hele ligger et dypt alvor. For professor Stenersen strever også i sitt private liv. I mange år har Thomas lurt på hvem hans egen pappa er. Moren (Hege Schøyen) mistet nemlig kontakt med barnefaren.

Selv er Thomas far til ti år gamle Aleksander. Forholdet til samboer Sara skranter, noe sønnen sørger over. Kort sagt, teorien om leve ut ulike valg i multiverset, om det å være på flere steder samtidig – i fysikkbygget på Universitetet, i skolegården der guttungen skal hentes eller hjemme ved middagsbordet – fungerer på ingen måte i Thomas’ liv.

Å velge er også å velge vekk. Forsker Thomas slåss mot pappa Thomas, professor Thomas kjemper med det å være kjæresten Thomas. Tidsklemma tillater ikke å vinne akademisk berømmelse, ivareta farsrollen og redde familielykken på samme tid. Også Sara sukker i en scene der hun har glemt å hente Aleksander i tide: De foreldregreiene er vanskelig å klare.

Jeg har sjelden sett kunst bli brukt så integrert og talende i en norsk fiksjonsfilm

—  Kristin Aalen

Slående freske

Rørvik har funnet en lekker illustrasjon som blir et visuelt ledemotiv gjennom filmen. I fysikkbygningen der Stenersen jobber, er inngangspartiets vegger prydet av noen gedigne fresker av kunstneren Per Krogh, kalt Atomet i verdensrommet.

Rørvik viser stadig fram den delen av Kroghs verk der et barn står mellom en far og en mor. Gutten i fresken minner om Aleksander i filmen, tiåringen som drømmer om et univers der foreldrene er glad i hverandre. Men bildet peker også mot Thomas hvis største drøm er å bli sett av sin far.

Jeg har sjelden sett kunst bli brukt så integrert og talende i en norsk fiksjonsfilm.

---

Komedie/drama

Thomas mot Thomas

Regi/manus: Jakob Rørvik

Med: Arthur Berning, Filip Mathias Eide, Hege Schøyen, Silje Storstein, Jan Gunnar Røise, Gard B. Eidsvold

Premiere fredag 21. oktober

---

.

Helstøpt og original

Legg dertil at alle skuespillerne gjør en utmerket innsats, fra Filip Mathias Eide som Aleksander, Hege Schøyen som farmor, Gard B. Eidsvold som forsvunnet far, Silje Storstein som oppgitt samboer og Jan Gunnar Røise som jålete kjønnsforsker med moteriktige meninger om barneoppdragelse. Prestasjonene, for ikke å snakke om Bernings mange Thomas-roller, viser at Rørvik forstår seg på personinstruksjon.

Kanskje går regissøren et par runder for mye i multiverset mot slutten, men summa summarum er Thomas mot Thomas blitt en helstøpt, original komedie som du må løpe av sted og se.

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser