Anmeldelser

Dødsdansen på Torshovteatret: Tett på kjærlighetshatet

TEATER: Jon Øigarden briljerer i August Strindbergs brutale scener fra et ekteskap.

Å elske en annen forhindrer en ikke fra å hate samme person. August Strindberg skygget ikke banen for paradoksale erkjennelser, og i Dødsdansen er det nettopp dette kjærlighetshatet som er handlingens drivkraft.

Stykkets rammer har noe dystert, nærmest gotisk over seg: Ekteparet Alice og Edgar bor i et gammelt festningstårn på en øy. Barna deres har flyttet hjemmefra, og vennene har de for lengst støtt fra seg. Isolert fra omverdenen, i en tværende tosomhet, går de til angrep på hverandre. Det er ikke tilfeldig at «en Strindbergs dødsdans» har blitt et uttrykk blant parterapeuter. Kanskje som det ultimate skrekkeksempelet på å bli fanget i en ond sirkel, et giftig nærvær det er vanskelig å fri seg fra.

Nyansert skuespill

I Marit Moum Aunes innsiktsfulle regigrep, følger komikken hakk i hel med mørket. Munnhuggeriet mellom ektefellene er så voldsomt, og den fæle omgangsformen så intens, at det vipper over i det komiske når man minst venter det. Underholdende pustepauser som gjør at man orker å ta stykkets inferno inn over seg.

Jon Øigarden (Edgar) briljerer med denne stadig skiftende dynamikken. Vi aner sårheten bak sinnet, det halve smilet når han er på sitt mest giftige. Bak den mangefasetterte rolletolkningen ligger et komisk talent, men også evnen til å spille på så mange strenger at man hele tiden overraskes.

Pia Tjelta parerer som et gufs av et kvinnemenneske i rollen som Alice, med et sterkt drag av bitterhet som aldri forsvinner. Når fetteren hennes Kurt (en stødig Thorbjørn Harr) kommer på besøk, eskalerer den smertefulle dynamikken dem i mellom. Det tar form som en forkvaklet konkurranse i hvem som har rett, der nestekjærligheten er byttet ut med demonisering av den andre.

Flue på veggen

Stykkets klaustrofobiske følelse er som skapt for Torshovteatrets trange scene og regien setter klokt nok skuespillerne i sentrum. Som publikum får man følelsen av å være flue på veggen, og det trengs ikke mange møblene til for å illudere et hjem.

---

Teater

August Strindberg

Dødsdansen

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi og kostymer: Even Børsum

Komponist: Nils Petter Molvær

Med: Pia Tjelta, Jon Øigarden, Thorbjørn Harr.

Torshovteatret, Oslo

---

Hvorfor scenograf Even Børsum velger å plassere et reisverket av et hus over det hele, er mer uforståelig. Det virker overforklart og i veien for det som utspiller seg på scenen. Utstoppede (rov)dyr i bur omkranser etter hvert hjemmet, det oser symboltungt uten at betydningen helt treffer. Komponist Nils Petter Molværs lydbilde er på sin side diskret, men uhyre effektfullt. En foruroligende klang som kler Dødsdansen.

dødsdansen

Et varsku

Katarsis er betegnelsen på den rensende effekten publikum opplever gjennom et kunstverk. Mellom linjene hos Strindberg ligger muligheten for det – og en klar beskjed: Se hvor galt det kan gå! Dødsdansen er ikke en kritikk av ekteskapet, men et vrengebildet av tosomheten. Et varsku om hvor snikende småligheten kan komme. Hvor fort selvrettferdigheten kan vokse seg stor.

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser