«Sympatisk og lojalt portrett av Liv Signe Navarsete»

Hvis du spør kvinnen i gata hva hun forbinder med Liv Signe Navarsete, tipper jeg sjansen er stor for at den famøse «du veit ikkje kva du snakkar om!»-videoen blir nevnt. TV-klippet av Navarsete som må svare på illsinte sogningers spørsmål om nedleggelsen av fødeavdelingen i Nordfjordeid, er på mange måter talende for den tidligere Senterparti-lederen: Et brennende engasjement for distriktene, og da særlig Sogn og Fjordane, en beinhard og konfronterende forhandlingsteknikk og et ordentlig temperament. Disse stikkordene går også igjen i den autoriserte biografien Liv Signe Navarsete – Eg veit kva eg snakkar om!, ført i pennen av kulturredaktør i Bergens Tidende, Jens Kihl.

Biografien gir et innblikk i nyere norsk politisk historie, men er også verdt å lese fordi den beskriver et rikt og sammensatt menneske- og politikerliv.

Et dramatisk liv

Kihls biografi skildrer Navarsetes liv fra oppveksten i en gårdsfamilie i Sogndal med røtter i kristeligheten, avholds- og målbevegelsen, og til hennes rolle som statsforvalter i Vestland i dag. Det er et liv med mange dramatiske hendelser: Navarsete gikk inn i en fødselspsykose etter å ha født sitt andre barn, og fikk eneansvar for et småbruk og to tenåringsjenter som 33-åring, da ektemannen døde brått. Hun kom sent inn i rikspolitikken, og var relativt ukjent da hun ble utnevnt til samferdselsminister i 2005. Fra 2008 til 2014 var hun partileder i Sp, og opplevde både politiske gjennomslag og intern strid.

[ Det ble umulig for Navarsete å be Fadervår. Så fikk hun hjelp av stortingspresten ]

Lojalt portrett

Eg veit kva eg snakkar om! bygger på intervjuer med Navarsete, familien hennes og politiske samarbeidspartnere. Det skinner tydelig igjennom at dette er en autorisert biografi – her er det Navarsetes versjon som skal frem. Fair enough, men biografien får derfor ofte et litt defensivt preg, og hovedpersonen selv virker ikke veldig åpen for selvkritikk. Jeg skulle ønske at Navarsetes omstridte lederstil, som da hun angivelig skal ha skjelt ut daværende leder i Senterungdommen Sandra Borch i 2012, ble problematisert i enda større grad. Navarsete sier i biografien at hun mener hendelsen ble feilrepresentert og overdrevet i media som en del av en maktkamp mot henne.

På dette punktet kunne biografien med fordel ha hatt mer tvisyn. Kihl forsøker, men ender opp med løsrevne sitater av politikere som mener Navarsetes temperament var et problem, og politikere, lik Audun Lysbakken, som sier han har «vore i mottakarenden av raseriutbrot frå Liv Signe», men at det ikke var «eit større problem enn at det gjekk an å skvære opp og gå vidare».

Kanskje kunne Kihl ha boret enda mer i hvilken rolle kjønn spilte for hvordan Navarsetes lederstil ble mottatt internt i Sp og i mediene. Hvor mye av mediedekningen bar preg av stereotypier der engasjerte kvinner fremstilles som sinte og ute av kontroll?

---

Biografi

Jens Kihl

Liv Signe Navarsete. – Eg veit kva eg snakkar om!

379 sider, Samlaget 2022

---

Nøktern

Kihls stil er nøktern og tilbakeholdende, også når han beskriver åpenbart traumatiske opplevelser som fødselspsykosen og ektemannens dødsfall. Navarsete legger ikke skjul på smerten, men biografien dveler ikke ved disse hendelsene. Biografien er i det hele tatt lite psykologiserende, selv om Navarsete spør seg om mobbingen hun ble utsatt for som barn har ført til at hun lett føler seg utenfor: «All mobbinga endra sjølvbiletet mitt, og gav meg ei kjensle av å vere utanfor. Den kjensla har eg lett fått i alle år seinare: at eg ikkje er inkludert».

Kanskje kunne Kihl ha boret enda mer i hvilken rolle kjønn spilte for hvordan Navarsetes lederstil ble mottatt internt i Sp og i mediene.

—  Ingeborg Misje Bergem

Det virker i det hele tatt som om Navarsete har samme innstilling til sin biografi som hun har til politikk: Det handler om «resultati». Hun forteller med stort engasjement om politiske gjennomslag i Nasjonal transportplan, gode landbruksoppgjør og økningen av ostetollen.

[ Navarsete tror hun vil bli husket for én spesiell setning ]

Maktkamp

Noe av det mest oppsiktsvekkende ved boken er Navarsetes beskrivelser av hvor hardt maktkampen i Sp gikk innpå henne. Den tidligere Sp-lederens spente forhold til Ola Borten Moe har vært kjent fra før, men det gjør inntrykk å lese om hvordan Navarsete opplevde seg gjennomgående undergravd og motarbeidet i lang tid, og hvordan dette gikk ut over hennes psykiske helse. At Navarsete fikk diagnosen PTSD (posttraumatisk stress-syndrom), tok antidepressiva og gikk i terapi i tre år etter at hun gikk av som leder, sier noe om hvor tøff maktkampen i Sp var. Det er verdt å merke seg at PTSD-diagnosen ble stilt før Navarsete mottok den trakasserende SMS-en fra Sp-guttegjengen på hyttetur (ingen av de åtte som var til stede har stått frem som avsender).

Det gjør inntrykk å lese om hvordan Navarsete opplevde seg gjennomgående undergravd og motarbeidet i lang tid.

—  Ingeborg Misje Bergem

Navarsete beskriver sin reaksjon på maktkampen på denne måten i biografien:

«Éin ting er at media lagar styr, eller at ei sak kjem skeivt ut. Slik er det i politikken, og det gjekk aldri inn på meg. Men det at dei som har valt deg til ein posisjon der du jobbar på og gjer ditt beste – og så blir du dolka i ryggen av dine eigne medan mediekøyret går – det er noko anna. Særleg med tanke på metodane som vart brukt. Det er noko anna enn å sitje i eit møte og seie meininga si. Eg tykte det var vondskapsfullt.»

[ Navarsete: – Utenkelig for Senterpartiet å liberalisere abortloven i regjering ]

Beskrivelsene av maktkampen i Sp og medietrykket Navarsete ble utsatt for som Sp-leder utgjør de mest interessante partiene av Eg veit kva eg snakkar om! Temperaturen er ikke like høy i bokens øvrige deler, men biografien er likevel verdt å lese også for de som ikke er spesielt interesserte i ostetoll.