Ikke helt i mål

Det er ikke utenkelig at oppveksten under nazitiden ved en katolsk drillskole i Salzburg kan ha satt sine spor. Gjennom hele sitt forfatterskap gikk Thomas Bernhard til angrep på autoriteter. Ikke sjelden publiserte han aggressive åpne brev til øvrighetspersoner. Til de han mente var for maktglade og bedrevitende.

Moren i «Ved målet» er en slik karakter. I Anne Krigsvolls skikkelse holder hun datteren sin i et jerngrep, eller kanskje mer som i et usynlig nett. Karakteren har blitt sammenlignet med en edderkopp, som isolerer byttet sitt med klebrige silketråder. Når den destruktive tosomheten spinner videre i Johannes Holmen Dahls regi, er det mange gode takter å spore. Likevel føles det som om «Ved målet» aldri kommer helt i mål.

Overdrivelser

Historien dreier rundt en mor som ikke klarer å gi slipp, og en datter som ikke klarer å komme seg videre. De bor sammen, og hvert år på den samme dagen, reiser de til det gamle huset ved havet. Bare de to alene. Sammen. Når en ung forfatter kommer på besøk, rykkes de ut av sine vante roller.

Det trykkende trekantdramaet lagt til et øde sted, har unektelig noe Jon Fosse-aktig over seg. Scenograf Nia Damerell plasserer skuespillerne i et trangt rom. Datteren er bokstavelig talt tynget av takhøyden, der hun krokbøyd og halvveis krypende, må inn og ut av en smal gang for å servere sin kommandere mor. Slik tas Thomas Bernhards hang til overdrivelser, til å blande komikken inn i kritikken, på kornet. Den klaustrofobiske følelsen servert så tydelig at man som publikum selv kjenner en hang til å strekke på seg.

Henger fast

Det symbiotiske mor-datter forholdet viser hva som skjer når man setter seg fast i et annet menneske. Stykket bringer assosiasjonene til mor og datter Edith Bouvier Beale. Den sanne historien om de to forfalne overklassekvinnene som isolerte seg i tosomhet fra omverdenen er facsinerende, og har både blitt til dokumentar, spillefilm og teater. Men der datteren Lille-Edith hele tiden vurderer å bryte opp og ta fatt på livet utenfor, er datteren i Thomas Bernhards stykke mer som et bilde på en konfliktsky generasjon. En som henger fast i et håpløst ønske om å være på lag, mer enn å ta et oppgjør.

I rollen som datter gir skuespiller Josefine Frida Pettersen henne en viljeløshet som er til å ta og føle på. Hva som rører seg av håp og drømmer i henne er vanskelig å lese, som om tilpasningsdyktigheten har overtatt personligheten. Slik poengteres det kraftløse.

Regissør Johannes Holmen Dahl retter dramatikerens pekefinger mot oss. En formaning om å tørre stå opp for oss selv. Jeg savner likevel å bli tatt mer med på dilemmaene, som vel må lure like ­under huden. Datterens redsel for det ukjente utenfor, eller en lengsel bort fra der hun er. Hvordan nære forhold kan føles som frihet og fengsel på samme tid.

---

TEATER

«Ved målet»

Av Thomas Bernhard

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Riksteatret

---

På sitt beste tar regien noen absurde krumspring og dialogen får form som en klein dans, der man aldri klarer å finne samme takt

—  Kjersti Juul

Tankevekker

Hos Krigsvolls morskarakter er det lettere å spore lengselen bort, men mer som et forgjeves ønske om å unnslippe seg selv. Livet har tatt noen lunefulle vendinger, og vi aner den ulykkelige kvinnen bak det skarpe og selvopptatte. Et levd liv som har ribbet henne for empati.

Når forfatteren kommer på besøk slår den lille familiens tværende tosomhet sprekker. I forfatterrollen bringer Karl-Vidar Lende inn noe nytt, en letthet og et blikk for komikk som kler forestillingen, men uten at vi helt tror på datterens gryende interesse for ham.

På sitt beste tar regien noen absurde krumspring og dialogen får form som en klein dans, der man aldri klarer å finne samme takt. Det er noe tragikomisk og dypt menneskelig ved vår hang til å tilpasse oss hverandre.­ Thomas Bernhard setter fingeren på viktigheten av å bryte opp når det trengs. Å finne motet til å gå i seg selv, til å ta et oppgjør.

Riksteatrets forestilling er en tankevekker for nettopp det, men lykkes aldri helt med å innlemme oss i et engasjerende scenedrama.

[ Kristin Lavransdatter: «Unikt nærportrett, formidlet av et knallsterkt ensemble» ]