Høstutstillingen er best på avstand

Høstutstillingen har med tiden blitt litt som alle fridagene i mai: Den bare er der, uten at jeg alltid forstår hvorfor. Konseptet som ruller og går i sitt 135. år, ble etablert av kunstnere som selv ville ha definisjonsmakten, heller enn å la Kunstforeningen i Christiania avgjøre hvem som var verdig en videre karriere.

Slik har utstillingen holdt det gående, og konseptet har for mange blitt et årlig ritual, også for dem som ikke nødvendigvis har klippekort på Kunstnernes Hus.

Utstillingen består, som sedvanlig, av en salig røre høydepunkter og mer forglemmelige arbeider. Juryen har i år lagt vekt på selve utstillingsarkitekturen, og dette bidrar til at utstillingen fremstår noe mer ordnet og gjennomført enn tidligere år. Grovt sett er skulpturer pertentlig plassert i første etasje. Maleri og tekstil i en hvitmalt overlyssal, og video i en annen – svartmalt for anledningen. Skillevegger, pidestaller og små avlukker er tatt i bruk som virkemidler på veien mot oversikt og orden.

Maleri og teori

Til tross for at Høstutstillingen ikke lenger er like kul som jeg mistenker den en gang var, kan den for mange kunstnere være en viktig døråpner. Overlyssalene i Kunstnernes Hus byr på drømmeforhold for et kunstverk, med godt lys og et historisk sus i veggene – et sus som tar seg godt ut på CV-en.

Seksti av årets hundre utstillere er debutanter, og flere av dem er nylig uteksaminert fra landets kunstakademier. Andre igjen er uten kunstutdannelse overhodet, og en majoritet av disse arbeider med figurativt maleri. Motsatt er det få sirlig utførte oljemalerier fra utstillere med kunstutdannelse, her ser vi heller et mer lekent forhold til materialer og uttrykk.

Etter 90-tallets konsept- og kunstteori-bølge, har maleriet hatt trange kår. Å kombinere interesse for farger, strøk og eventuelt historiefortelling, har vært vanskelig å rettferdiggjøre i en tid hvor teori og filosofi sto sterkt. Abstrakte malerier i årene etter andre verdenskrig ble solgt for svimlende summer, og dette bidro nok heller ikke til maleriets omdømme i kunstnerkretser.

---

Kunst

Høstutstillingen 2022

Statens 135. kunstutstilling

Kunstnernes Hus, Oslo

10. september til 16. oktober.

---

Kanskje er det en naturlig konsekvens av pendelen som svinger, at vi de siste årene har sett en liten bølge av glade og mindre glade malere, som ivrig dypper penselen i olje, akryl og tempera. Problemet med flere av de figurative maleriene på høstutstillingen, er imidlertid at de ikke stemmer. En figurativ maler bør kunne beherske små utfordringer, som tre tekopper stablet oppå hverandre, et vridd kne eller et sverd bak (eller gjennom?) et hode, uten at det ser flatt, rart eller rett og slett feil ut.

Omsorg for video

Video og performance har tidligere blitt noe stemoderlig behandlet på Høstutstillingen. Videoverkene har pleid å bli vist i husets noe bortgjemte kinosal, eller på små skjermer her og der. Å stå mot en vegg for å se på en slik liten skjerm, er ikke en situasjon jeg lengter etter. Derfor er årets løsning en klar forbedring, for nå er i det minste videoene bevilget en kremplassering.

Utstillingen har flere sterke videoarbeider. De er montert i hvert sitt avlukke midt i den ene overlyssalen, med stoler og skillevegger. Her er også egne hodetelefoner til hvert verk, samt en knapp som fører publikum til starten av videoen, slik at man slipper å ramle midt inn i en 50 minutters seanse – et strålende, lite grep!

Mer uheldig er lyden fra videoen Pessimistiske Kardinalsetninger, som er projisert på den ene endeveggen og kan høres over hele rommet, hvor det også er plassert noen malerier og andre installasjoner. Lyden fra verket blir simpelthen forstyrrende for de andre arbeidene i rommet.

Problemet med flere av de figurative maleriene på høstutstillingen, er at de ikke stemmer

—  Maria Borg

Klimaaktivisme

De to dokumentariske arbeidene Enhver har rett til og Å stille seg i veien viser klimaaktivister som utøver sivil ulydighet og blir stoppet av politiet, og rettssaken der Natur og Ungdom og Greenpeace saksøkte Den norske stat. Det er underlig å se hvordan politi og rettsvesen, hvis oppgave i samfunnet vel må være å opprettholde ro og orden, kommer i konflikt med aktivistene, som jo også ønsker å bevare en form for normalitet og orden gjennom å kjempe for kommende generasjoner. I avlukket ovenfor disse videoene, forteller to dødsengler om en verden som ikke lenger finnes, og plasseringen av de to ulike arbeidene sammen er poetisk og illevarslende.

Videoen Lullaby for our Dead Future Bodies ser for øvrig ut til å ha hentet sine visuelle referanser fra et eget, rosamalt hjørne av internett.

Arbeidslivstristesse

Kanskje har den som måtte lese dette, kjent på et lite stikk av tristesse etter å ha inntatt kontorstolen igjen, alternativt over å stå utenfor det fellesskapet som arbeidslivet tross alt er. Vit at du i så fall ikke er alene. Arbeidsliv ser ut til å være kilde til undring og sorg for flere av årets kunstnere. Her finnes nedstemte malerier med blant annet en mann som gråter over sin triste karriere (Trist karriere, Mannen og Verket), og et vevet bilde av en kvinne i en vevstol, med betraktninger om tid, penger og meningsløshet under (What Am I Doing).

Noen dager etter mitt besøk, har en tilgivende tåke lagt seg over deler av utstillingen

—  Maria Borg

En stor installasjon av tre og tegninger skåret ut i kartong – Alt er knyttet til arbejde, penge, helbred og hjemmene vi bor i – viser blant annet en klokke, et slitent ansikt og en hånd som holder et stearinlys. I skulptursalen finner vi Wenche, en modell av en eldre kvinne i arbeidsklær, med en trofast vasketralle ved sin side. Den lille skulpturen står for meg som inkarnasjonen av Arbeiderpartiets påstand om vanlige folk, hvis tur det nå er.

Hvor er hoffnarren?

Harald V, en byste i ubrent leire, viser en sørgmodig konge med blikket vendt ned, og den overrasker meg med sitt fravær av institusjonskritikk. Kongehuset er vår øverste konsentrasjon av makt, og jeg lengter etter en god, gammel hoffnarr, som kunne presentert et friskt, freidig blikk, heller enn det empatiske, folkekjære narrativet vi kjenner fra før. I kontrast til dette står The Critical Tourist Map of Oslo, et gratis kart publikum kan plukke med seg i resepsjonen, som viser mindre fordelaktige sider ved byens historie og samtid. Kartet kommer med kommentarer om slaveri, jødeutryddelse og ideen om Norge som fredsnasjon, samt en oppfordring om å tenke selv.

Høstutstillingen spriker litt i alle retninger, og opplevelsen av å besøke den, spenner fra utmattelse til begeistring. Det slår meg at den gjør seg best på avstand. Noen dager etter mitt besøk, har en tilgivende tåke lagt seg over deler av utstillingen, mens andre punkter lyser opp.

---

Omtalt i anmeldelsen:

Pessismistiske kardinalsetninger - Anne-Lise Stenseth

Enhver har rett til + å stille seg i veien - Thomas Østbye

Lullabye for our dead future bodies - Sigrid Lerche

Trist karriere mannen og verket - Amir Asgharnejad

What am i doing - Andrea Galiazzo

Alt er knyttet til arbejde etc - Amalie Vestergaard Olsen

Wenche - Gisle Harr

Harald V – Frode Lillesund

The critical tourist map - Markus Moestue

---