Anmeldelser

Da Bach kom til Oslo

Det gikk et mildt sus gjennom rommet da Kirkemusikkfestivalen i Oslo åpnet andre «runde» lørdag kveld. Det skal spilles atskillig godhet inn i hjertene denne uka.

Bach var tema. Det østerrikske ensemblet L’Orfeo serverte oss enn vennlig, ja, behagelig utgave av «den gamle» – ikke luftig, aggressivt som på italiensk, heller ikke tungt Bach-tråkk, som det hender vi får fra Tyskland. Men et sted imellom. Bach fikk «synge» som han skulle. Jeg skulle ikke forundre om noen syns det var kjedelig, etter all farten som er på barokkmusikk for tiden. Det var det ikke.

To kantater, én obokonsert og den store orkestersuiten i h-moll var kveldens åndelige meny. Nå kunne en tenke seg at en åpning (igjen) ville gått for pauker og basuner, men slik – i det enkle og vakre – gled festivalen trinnløst over fra vårens konserter til den uken vi er inne i, med musikk i alle kirker.

Kontrast til sorgen

Bach hadde en hang til ordet «død», det lå i tidens religiøse språk – «synden» sto høyt på listen, det var den som var førende, synden og befrielsen. Dermed ble døden en overgang, en trøst, så å si.

Begge kantatene denne åpningskvelden handlet om det, døden som befrier. Hvorfor, tenker en, nettopp det ved en åpningsfest? Jo, selv om Bach er den som jubler mest blant komponistene, er det også han som setter jubelen i kontrast til sorgen. Ikke det ene uten det andre. Vi fikk det ene. Bach gjør opp livets regnskap og «smiler»: Ich habe genug, som den første kantaten heter – «nå er jeg tilfreds».

Noen av oss insisterer på at det finnes et fullkomment punkt på verdens koordinatakse, hvor tid og sted kommer til enighet. På sin enkle, stillferdige måte gjorde det det, denne halvannen timen. Om enn L’Orfeo og Michi Gaigg ikke spilte skovlende energi inn i oss, sto de heller for sødmens alvor og stille glede i Johann Sebastian Bachs 300 år gamle toner. «Gamle» er feil ord, for i musikken blir det som er «gammelt» fort nytt og angående, når fokus er «nå» og ikke «da».

På sett og vis viste denne åpningen hvor tander verden kan være

—  Olav Egil Aune

Øyeblikk på jorden

Jeg tenkte, hva er det som gjør at lyden av Bachs musikk gir en stadig puls i livene våre, noe som bærer oss av sted og vekker oss kontinuerlig og gir oss håndslag på at vi ikke er borte om et øyeblikk her på jorden? Det er hemmeligheten. Vi kan analysere og dissekere, Bachs musikk er dypt åndelig og dermed delvis uten spor.

Det er noe med formen, grensene han setter og åpner – former hører menneskelivet til, viskes de ut, flagger også livsfølelsen ut. Konserten var et eksempel på at Bachs musikk er åndelig matematikk, som noen har sagt.

Filosofen Leibniz, som tenkte dypt om ting, sa at «musikken er en hemmelig matematisk øvelse for sjelen, men sjelen vet ikke at den teller». Det er disse formene, som gjør at det gir liv å være i Bachs nærhet. Men det må spilles med stringens, fast grep og «giverglede» – det var for så vidt det som skjedde.

---

Konsert

Oslo internasjonale kirkemusikkfestival

Oslo Domkirke

Anders Jerker Dahlin (tenor)

Ensemblet L’Orfeo, leder: Michi Gaigg

Verker av Johann Sebastian Bach.

---

Skjer mye

Det skjer mye denne uken. Maria, Jesu mor, er tema for festivalen, den 22. i rekken. Allerede i kveld framføres Alessandro Scarlatti og Tyler Futrells Stabat mater, tirsdag islendingen Hugi Gudmundssons The gospel of Mary. Deretter romantisk orgelmusikk med den franske organisten Fréderic Blanc, så det engelske elitekoret Polyphony og ikke minst avslutningen om ei snau uke med Les Talens Lyriques, som framfører det vakreste av alle Stabat mater, det som er skrevet av den unge døde (26 år) Giovanni Battista Pergolesi.

Spille samtiden

Musikken har én oppgave, som ingen kan fri seg fra, den speiler den åndelige situasjonen i samtiden. I dette tilfellet sett gjennom Bachs briller. Musikeren og komponisten vil alltid være en seismograf for sin tid, det er tolkningen som teller, ikke tiden. På flere vis viste denne åpningen hvor tander verden kan være. Akkurat nå.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser