En kjedelig kveld i Oslo Konserthus

For en uke siden gjorde Oslo-filharmoniens og Klaus Mäkelä Mahlers mastodont av en symfoni, den femte, til et mirakel, en tindrende klar opplevelse. Det var ikke selvsagt. I går sto nok et markant og svært verk på programmet, Maurice Ravels «grønne skoger» av et stykke, Daphnis et Chloè, denne gangen spilt «hardt» og følelsesfattig, dirigert av den spanske dirigenten Gustavo Gimeno.

Det ble en slags tydelig tale om at musikk og «musikk» er to forskjellige ting, den ene åndfull og levende, den andre hardtslående og det absolutt motsatte av raffinert.

En dryg time

Daphnis et Chloè er en pastoral sak, historien om en hyrde og hyrdinne som finner hverandre i den store naturen – etter en historie skrevet av den greske forfatteren Longus rundt år 200, den første kjente roman, er den kjent som. Som en skjønner – her er det mye svermeri, myter som går i oppfyllelse, vill natur, nymfer og grasiøse «bilder». Ravel ble bedt om å lage ballett av det, og det gjorde han til fulle – én time med danser og stemninger i de mest raffinerte forkledninger. Dette fikk vi lite av i går.

En blir sliten av sånt.

—  Olav Egil Aune

Orkesterversjonen under Gimenos ledelse ble en nokså dryg time, uten for mange nyanser. En blir sliten av sånt. Det var lite igjen av «gullsmeden» og «akvarellmaleren» Ravel. Koret gjorde en strålende innsats, det skal være sagt. Det var også strålende enkeltprestasjoner, slik vi forventer fra eliteorkesteret, men helheten falt.

Tyngre i sessen

Mer underlig var det at César Franck melankolsk-romantiske og eneste symfoni fikk samme medfart. En helt annen verden enn Ravels, riktignok – tyngre i sessen, men nettopp derfor trenger den å løftes opp i en åndelig sfære, som unektelig var Francks foretrukne tilstand. Når man ikke makter å gestalte symfonien på de premissene, styrter den i avgrunnen. Skjønt noe reiste seg jo fra det selvfølgelige, det skulle bare mangle med alle de såre, syngende temaene.

---

Klassisk konsert

Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Gustavo Gimeno. Oslo Filharmoniske Kor, dir: Øystein Fevang.

César Franck: Symfoni d moll. Maurice Ravel: Daphnis et Chloé

Oslo Konserthus

---

Fra selviskhet til kjærlighet

César Francks musikk gjør oss verken til dyr eller engler, han står like langt fra nødtørftig materialisme som fra tvilsomme mystiske hallusinasjoner. Som Francks venn, komponisten og kollegaen Vincent d’Indy sa: «Kort sagt: Francks musikk leder oss fra selviskhet til kjærlighet … fra verden til sjelen, fra sjelen til Gud». Noen vil si at det ikke er til å forstå, denne unnselige skikkelsen som vandret rundt i Paris i slitte klær, for korte bukser og et smil. Jo, kanskje derfor. Eller derfor, også. Noe var større enn ham.

Denne mannen som beundret Bach og ble én av hans fremste etterfølgere på musikkåndens vei.