Anmeldelser

Koritzinskys nye noveller makter ikke helt å gjøre inntrykk

De språklige bildene i Roskva Koritzinskys tredje novellesamling fremstår konstruerte.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

«Dronningen min, hva lider du av?» hvisker en ridder til en forstenet dronning i en forstenet by i den første novellen i Roskva Koritzinskys Ingen hellig. Spørsmålet vekker dronningen, og byen, og slipper løs tåren som har vært frosset fast i øyet hennes. Slik setter Koritzinsky tonen for resten av novellesamlingen, som handler om ensomhet og behovet for medfølelse.

Ingen hellig er Koritzinskys tredje novellesamling. For debuten, Her inne et sted, ble hun nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, og i 2017 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for Jeg vil våkne til verden.

Stillstand og bevegelse

Lik åpningsnovellen kretser tekstene i Ingen hellig rundt stillstand, depresjon og ensomhet på den ene siden, og bevegelse, fellesskap og medfølelse på den andre. Leseren møter søskenparet Inez og Martin i ulike varianter, en kvinne ansatt på en psykiatrisk avdeling og en student som er på et opphold i Russland. Novellekarakterene deler en opplevelse av utenforskap, av å være frosset inn i seg selv og frakoblet livsstrømmen.

Springende og konstruert

Fortellerstilen i novellene er springende og oppstykket, preget av bevissthetsstrømmer og sammenligninger. Siden både karakterer og handling er såpass diffust skisserte, ligger novellenes tyngdepunkt i språklige bilder og stemninger. Koritzinsky bruker mange sammenligninger, men treffer ikke alltid. Som i dette eksempelet:

«Mor er det vakreste mennesket i bygda, hun står foran speilet. Hun lengter etter seg selv som du lengter etter henne. Som jeg lengter etter deg. Som alt uferdig lengter etter det som ligner marmor.»

De to første sammenligningene er fantastiske, men så er det som Koritzinsky blir for ivrig og går for langt, og tipper over i det forserte.

ingen hellig

---

Noveller

Roskva Koritzinsky

Ingen hellig

97 sider, Aschehoug 2022

---

Umotivert

Det fremtvungne er også en utfordring ved Koritzinskys lek med bevissthetsstrømmer. Problemet er ikke at de er forvirrende og usammenhengende, men at de fremstår som umotiverte og konstruerte, slik som her:

«Martin. Du er atten år, du står i baugen på skuta. Havet, hva kan man si om havet. En bølge treffer skroget, sjøsprøyten står innover dekk, og et øyeblikk er du ikke en person lenger; en person krummer skuldrene, beskytter brystet og ryggen. Nå er du evig nyfødt hellig ingen. Det skulle ha vært mulig å gå i land sånn, åpnet. Være uten forside og bakside.»

Scenene, hvor vakre de enn er hver for seg, slår hverandre ofte i hjel, slik at de ikke helt makter å gjøre inntrykk.

—  Ingeborg Misje Bergem

Beskrivelsen av at man møter døden, hvis det da er det som har skjedd med Martin-figuren i novellene, som nyfødt, finner man også i novellen «Demning» i Koritzinskys debutsamling Her inne et sted. Der er bildet en gripende beskrivelse av likheten mellom en døende og en nyfødt. I Ingen hellig antyder bildet mye, men blir hengende i løse luften, stadig etterfulgt av nye, liknende bilder. Disse scenene, hvor vakre de enn er hver for seg, slår hverandre ofte i hjel, slik at de ikke helt makter å gjøre inntrykk. Dette er et gjennomgående problem med Ingen hellig.

Ingeborg Misje Bergem

Ingeborg Misje Bergem

Misje Bergem er bokanmelder i Vårt Land. Hun er tidligere journalist i avisa og jobber for tida med en doktorgrad om fransk samfunnsliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser