Anmeldelser

«Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie»

Det er en litterær frihetsrevolusjon på gang, skriver kritiker Hilde Slåtto.

Det siste året har det skjedd en stor endring i hvordan voldtekt og seksuelle overgrep blir bearbeidet litterært. Det startet med et brak i Frankrike, med en rekke selvbiografiske utgivelser som sjokkerte og filleristet offentligheten.

Kort tid etter at to av disse bøkene ble oversatt til norsk, har flere norske forfattere gitt ut romaner som utmerker seg med en kompromissløs utforskning av det tabubelagte temaet voldtekt.

Sammen forandrer denne litteraturen hvordan vi tenker om, og forstår, den store kostnaden det er å leve videre som offer for et seksuelt overgrep. Den gir også innsikt i hvordan blikket på offeret er med på å legge til en ekstra bør, eller er med på å lette den.

Sannhet

«Du trur kanskje at eg er eit øydelagt menneske. At eg berre ligg her og er valdteken. Men eg er ikkje det. Eg gjer alt anna. Ingenting stoppar for den valdtekne». Makta (2021) av Heidi Furre.

Da jeg vokste opp på 80-tallet var det en ung kvinne på tettstedet hvor jeg kommer fra som «alle» visste hadde blitt voldtatt. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg det, kjente ikke til noen detaljer rundt omstendighetene, om voldtektsmannen var blitt dømt for sine handlinger eller hvordan det gikk med henne. Jeg visste bare at hun hadde blitt voldtatt, og det var det første jeg tenkte på hver gang jeg så henne på butikken, på biblioteket, da hun kjørte forbi i bilen sin eller gikk en tur i sentrum. Det var et filter som jeg så henne gjennom, som gjorde at jeg automatisk så på henne som ødelagt for livet.

Denne ferdigskrevne historien, hvor voldtektsofferet går til grunne i skyld, skam og maktesløshet, var for meg et faktum som det tok svært lang tid å sette spørsmålstegn ved. Rett og slett fordi det var en vedtatt sannhet som konstant ble bekreftet i alle fortellinger rundt meg, både i fiksjonen og i det virkelige. I denne «sannheten» lå også voldtektsofferets mangedoblede straff. Først å bli utsatt for overgrepet – ofte bærende på det helt alene, for så å fortelle med en stor fare for å ikke bli trodd – uten noen stor utsikt til en rettferdig straff av overgriperen, for til slutt å bli sett på som et ødelagt menneske.

Da jeg vokste opp var det ingen rundt meg som fortalte om overgrep eller stod frem som et voldtektsoffer, antagelig fordi det rett og slett var altfor risikabelt å være det.

---

Omtalte bøker

Vanessa Springora, Samtykket, oversatt av Agnete Øye, Oktober, 2021

Camille Kouchner, Den store familien, oversatt av Thomas Lundbo, Gyldendal, 2021

Linn Ullmann, Jente, 1983, Forlaget Oktober, 2021

Heidi Furre, Makta, Flamme forlag, 2021

Kathrine Nedrejord, Forvandlinga, Oktober, 2018

Kathrine Nedrejord, Forbryter og straff, Oktober, 2022

Virginie Despentes, King Kong-teori, oversatt av Gøril Eldøen, Gyldendal, 2022

---

En anelse frihet?

Denne vedtatte forståelsen ble ikke mye rokket ved i mine ungdomsår. Men da jeg var ung voksen og hovedfagsstudent i Trondheim endret dette seg drastisk da jeg, på et seminar om feminisme og film i regi av kjønn- og filmforskeren Wencke Mühleisen, så den kontroversielle roadmovien Baise-moi (2000). Filmen, som er basert på romanen med samme navn av den franske forfatteren Virginie Despentes, var regissert av pornofilmregissøren Coralie Trinh Thi i tospann med Despentes.

Det sjokkerende ved Baise-moi var ikke de pornografiske og voldelige elementene i filmen, heller ikke den bevisst lave kvaliteten på manus, skuespill og replikker. Nei, det var hvordan den ene kvinnen av to venninner, som tidlig i filmen blir brutalt voldtatt av to menn, nekter å innta den forventede voldtekstofferposisjonen, ved at hun insisterer på at de ikke kan ta noe fra henne, rett og slett fordi hennes jeg ikke er å finne mellom beina hennes.

Det var virkelig tankevekkende. Ikke bare fordi karakteren i filmen faktisk reagerte på en helt annen måte enn det som var forventet av et voldtektsoffer. Det største sjokket dreide seg faktisk om at jeg ikke hadde tenkt tanken at det var en mulighet å ta eierskap til sin egen reaksjon. Så indoktrinert var mitt blikk på hva det ville si å være et voldtektsoffer. Det var sjokkerende.

Men kunne en slik frihet eksistere?

Da jeg vokste opp var det ingen rundt meg som fortalte om overgrep eller stod frem som et voldtektsoffer, antagelig fordi det rett og slett var altfor risikabelt å være det

—  Hilde Slåtto

Den franske bølgen

Da memoaren Samtykket, av den anerkjente forlagsredaktøren Vanessa Springora, og romanen Den store familien av juristen Camille Kouchner, ble oversatt til norsk i fjor høst, hadde begge bøkene allerede skapt furore og store endringer i Frankrike.

samtykket

Samtykket tar for seg Springoras rotløse barndom i Paris på 80-tallet, uten ansvarsfulle voksne rundt seg. I kamp mot den rådende moralismen i Frankrike undertegner anerkjente 68-ere, som forfatterne og filosofene Roland Barthes, Simone de Beauvoir, Jean Paul Sartre og Michel Foucault, på slutten av 70-tallet et leserbrev i Le Monde til forsvar for samtykkende sex ned til 13 års alder. Det intellektuelle miljøet som omgir Springora i hennes oppvekst er preget av denne grenseoverskridende kulturen og er med på å bane vei for overgrepene som hun selv blir utsatt for.

Med et kjølig raseri avdekker Springora i sin memoar den kulturelle eliten, som villig ofret henne og hennes barndom på frihetens alter, og aktivt så en annen vei da hun som 13-åring ble offer for den anerkjente forfatteren Gabriel Matzneff kalkulerte tilnærmelser. Matzneff innleder et seksuelt forhold til den 36 år yngre Springora, uten at noen rundt henne hever et øyebryn. I årene som fulgte, da Matzneff grep om Springoras liv strammes til, begår han enda et overgrep ved å gjøre henne til en fordreid karakter i sine romaner, som han påstår han har gitt «vidunderlige minner».

Da Samtykket kommer ut og legger for dagen Springoras versjon av de «vidunderlige minner», er det som om sløret rives vekk fra franskmennenes øyne og realiteten av de pedofile romanene trer frem i all sin gru. Matzneff blir revet ned fra sin pidestall, han rømmer for en tid landet, og mister anerkjennelse, forlag og renommé.

Resultatet av Springoras metode; å fange Matzneff mellom to permer, slik han gjorde med henne, skapte omveltninger i Frankrike, og endte med at seksuell omgang med barn under 15 år juridisk sett blir regnet som voldtekt.

En stor familie

Mens den skjønnlitterære redaktøren Vanessa Springora skriver en memoar for å fange sannheten om sitt liv, ble romanen en form hvor juristen Camille Kouchner kunne skrive sin kjente families historie.

den store familien

Kouchner, som kommer fra en offentlig familie i Frankrike, med kjente politikere, intellektuelle og skuespillere, beskriver i sin bok den rystende historien om hvordan stefaren misbrukte hennes tvillingbror seksuelt da de var barn, og hva det koster å bære på en slik hemmelighet. Statsviteren Olivier Duhamel var ikke bare en særdeles viktig person for Kouchner da hun var barn, han var en av Frankrikes fremste intellektuelle, forgudet av hennes mor og den store kretsen av kjente mennesker som deltok på alle sommerferier i sommerhuset deres i Provence.

Den store familien handler om denne barndommen, men ikke minst hvordan familien går i oppløsning da hun etter 30 år, i samråd med sin tvillingbror, velger å fortelle familien og den store kretsen rundt dem om hemmeligheten hun har båret på. For de aller nærmeste, inkludert deres mor, er det enklere å støtte den prominente og kjente mannen, enn å støtte barna som endelig tar mot til seg for å fortelle den fryktelige sannheten.

Da romanen kom ut, etter morens død, trakk Olivier Duhamel seg fra sin stilling og alle offentlige verv i fransk samfunnsliv. Romanen utløste en stor bevegelse av bekjennelser av incestofre under hashtagen metooincest, og satte i gang en offentlig debatt i Frankrike om tabuet incest – som ikke ble kriminalisert før i 2010.

Sammen forandrer denne litteraturen hvordan vi tenker om, og forstår, den store kostnaden det er å leve videre som offer for et seksuelt overgrep

—  Hilde Slåtto

Kostnadene

Felles for både Samtykket og Den store familien er ikke bare den rystende kjensgjerningen at det er enklere for de nærmeste rundt dem å snu seg vekk fra det uhyrlige enn å ta det inn. Ikke minst er det en studie i kostnadene det er å leve med overgrep og hemmeligheter. For Springora utarter dette seg i hvordan hun i tiår etter overgrepene går gjennom livet med en opplevelse av at hun er uvirkelig. Angst og depresjon slår beina under henne, og en enorm skyldfølelse trigger en foraktfull destruktivitet, hvor hun til tider slutter å spise og sove. I årene etter finner hun seg opp på nytt, igjen og igjen, nytt utseende, ny kjæreste og ny jobb. Hun beskriver det som å gå i dekning bak en maske. At hun er helt tom, uten et jeg.

For Kouchner er det en forvirrende og kompleks skyldfølelse som holder på å kjøre henne i senk.

For Springora og Kouchner blir det avgjørende å skrive om det. Ved å plassere skylden der den hører hjemme og ta eierskap til sin historie trer de ut av den lammende rollen til offeret og lar deres historier ta plass i verden. Det de mister har de i realiteten allerede mistet, mens det de får er en enorm anerkjennelse av uretten som er gjort, et kor av stemmer som legger til sine lignende historier og erfaringer, og ikke minst sjansen til kunne endre noe.

En stilstudie

En av fjorårets store norske utgivelser, Linn Ullmanns selvbiografiske roman Jente, 1983, er med sin repeterende form og utforskning av en ung jentes minner, skam og lyst, mer litterært i slekt med den franske klassikeren Elskeren (1984) av Marguerite Duras, og Annie Ernauxs selvbiografiske romaner, enn med Vanessa Springoras memoar Samtykket. Likevel er det interessant at disse to bøkene, som beskriver to lignende miljøer og hendelser i Paris på 80-tallet, kom ut med bare noen måneders mellomrom.

For andre uke på rad ligger Linn Ullmanns «Jente, 1983» på toppen av bestselgerlisten. Hun er også inne på anmeldernes årsbestelister. Foto: Forlaget Oktober

I motsetning til Springora er Ullmann ikke ute etter å fordele skyld. Hun ønsker å utforske hvilke spor hendelsen i Paris har satt i hennes voksne jeg. Ullmann skriver frem minner, skamfølelsen, maktesløsheten og den seksuelle oppvåkningen som fant sted da den 15 år gamle karakteren Karin en natt gikk seg vill i Paris’ gater, og endte opp med å ringe det eneste telefonnummeret hun hadde tilgjengelig – til den 30 år eldre fotografen som hadde invitert henne til Paris.

Minnenes upålitelighet, skammen som fortsatt holder mye i mørket og opplevelsen av at det handler om en helt annen enn henne selv, gjør at romanen ikke kan ta stilling til det som skjedde, i stedet er prosjektet å utforske hvordan minner, skam og hemmeligheter kan sette seg fast i en kropp. Det er helt tydelig at den voksne kvinnen, som absolutt ikke vil være et offer, er i ferd med å gå seg fast i en lammende angst og depresjon, og på leit etter en forståelse for sitt krakelerende jeg, ser en forbindelse mellom den voksne kvinnen og den unge jentas opplevelser. Jente, 1983 er en historie som ikke ønsker eller kan lande i det avklarte – og kan derfor sees på som en stilstudie i et overgreps konsekvenser.

Å makte

I Heidi Furres fjerde roman Makta er det forakten for voldtektsofferet som gjør seg gjeldende og som skaper hindringer for muligheten til å komme seg videre.

Sykepleieren og småbarnsmammaen Liv lever et helt vanlig liv, med mann, barn og en jobb på et sykehjem. Men under overflaten er det et kaos som det koster mange krefter å holde i sjakk. Liv har aldri fortalt noen at hun ble voldtatt da hun som student ble frivillig med en mann hjem, en kveld hun var ute på byen. 15 år etter tar hendelsen større og større plass i livet hennes, og er i ferd med å ta kvelertak på henne.

makta

Det interessante med Heidi Furres prosjekt er hvordan hun velger å lage litteratur av hvordan voldtekten griper inn i livet lenge etter at hendelsen har funnet sted. Store deler av romanen handler om hvordan Liv automatisk ser etter fluktruter, ikke kan kjøpe seg et hus omkranset av skog, hvordan synet av den lille sønnen gir henne følelsen av et enormt ansvar for den mannen han skal bli og hvordan hun leter etter spor av overgrep i ansiktene til kvinner som passerer henne på gaten – og selv visker ut sporene i eget ansikt med små injeksjoner med Botox.

Furre er ikke ute etter lettvinte løsninger. Akkurat som hos Ullmann, er det en forståelse for at det som har skjedd ikke kan gjøres om. Men slik den unge jenta i Jente, 1983 har blitt forvist inn i glemselen, og kanskje nettopp derfor kommer tilbake med fornyet styrke i kroppen som angst og depresjoner, blir Liv innhentet av det hun ikke vil identifisere seg med.

For Ullmann blir prosjektet å lete frem den unge jenta, fremkalle henne fra sitt indre mørkerom, og komme henne i møte. Mens hos Furre skjer det en stille omveltning da Liv forteller om voldtekten til kunstneren Frances, som ønsker å lage et verk av Livs erfaring. I møte med Frances blir hennes fortelling noe hun kan se på fra utsiden. Den skilles vekk fra hennes kaotiske indre. Da hun fordyper seg i den franske voldtektsutsatte kunstneren Niki de Saint Phalle, og hennes arkitektoniske kvinneskulpturer, åpner Liv seg opp for at det finnes flere fortellinger der ute, flere ofre og flere overlevende – slik som henne.

Fellesskap

Opplevelsen av hvordan mengden av vitnesbyrd og fortellinger er med på å skape et livsviktig fellesskap, er en tydelig ramme for Kathrine Nedrejords andre av to romaner som omhandler hennes erfaring med en overfallsvoldtekt i Paris. I romanen Forvandlinga (2018), som beskriver tiden rett etter den brutale hendelsen, strever hun med hvordan hennes status som offer er i ferd med å presse henne inn i en allerede etablert offerfortelling som er i ferd med å gjøre henne språkløs, uten evne til å ta eierskap til sin situasjon.

###

I årets roman, Forbryter og straff, er det fortsatt en kamp og en nødvendighet for å finne et eget språk for hennes erfaring. Men denne gangen er det annerledes å skrive for Nedrejord, for offerrollen er i ferd med å omskrives av mange mennesker rundt henne:

Mens jeg skriver dette, er man i ferd med å endre den fortellinga i Frankrike. Bok etter bok blir sluppet, Katrine Tuil, Vanessa Springora, Camille Kouchner, Lola LaFon, Loulou Roberts skriver om det, om overgrep, grooming, incest og åpner opp diskusjonen. (…) Nå endrer de lover. Nå står nye, ikke-skrivende mennesker frem med sine historier. Nå er de så mange. Nå snakker ikke bare en og annen, men alle. (s 39-40).

De selvbiografiske romanene Forvandlinga og Forbryter og straff er litterære vitnesbyrd om en voldtekts omkostninger, som står i en særstilling i norsk samtidslitteratur

—  Hilde Slåtto

Litterære vitnesbyrd

Nedrejords to uredde og nyanserte romaner er svært tydelige i sin kamp for å omdefinere offerrollen og gi den et nytt innhold og et nytt språk. Det er romaner med stor tankekraft, samtidig som de er midt i følelsenes vold.

Tematiserer voldtekt – og etterspillet en slik ugjerning får. Kathrine Nedrejord er romanaktuell. Foto: Forlaget Oktober

Nedrejord skriver frem såre beskrivelser av en lammende dødsangst og hvordan hendelsen setter seg fysisk i kroppen og gjør henne kraftløs. Hun blander sorgen over den hun var, og den hun har blitt, sammen med redselen for å sette et nytt liv til en verden som er fullstendig smadret. Men navet i romanene er raseriet hennes – over at voldtektsmannen er i ferd med å bli hovedpersonen i hennes liv og offerrollen som er i ferd med å kvele henne.

De selvbiografiske romanene Forvandlinga og Forbryter og straff er litterære vitnesbyrd om en voldtekts omkostninger, som står i en særstilling i norsk samtidslitteratur.

En frihetskamp

Da den franske forfatteren Virginie Despentes skrev romanen Baise-moi (1993) og regisserte filmen (2000) ved samme navn, var det ikke mange som visste at gruppevoldtektsscenen i starten var basert på en lignende hendelse i hennes eget liv da hun var 17 år. I det feministiske manifestet King kong-teori (2006), som kom på norsk tidligere i år, skriver hun om hvordan hun etter den brutale opplevelsen opplevde en fullstendig taushet om temaet i kulturen rundt henne. I 1986 var det ingen filmer, kunst eller bøker som beskrev det hun var utsatt for. Det var ingen utveksling av erfaringer mellom kvinner, bare en lammende taushet og en innforstått sannhet om at voldtektsofre var ødelagte for livet.

Fire år senere leser Despentes en artikkel av den radikale og kontroversielle feministen og teoretikeren Camille Paglia, som rett frem sier at voldtekt er en uunngåelig risiko, som kvinner må ta høyde for og akseptere at de utsetter seg for om de vil gå ut av huset og bevege seg fritt. «Hvis det skjer med deg, reis deg opp igjen, børst det av deg og gå videre».

king kong

Despentes får en lignende reaksjon, som jeg fikk da jeg så Despentes alter ego i Baise-moi forfekte denne strategien, da hun blir utsatt for gruppevoldtekten: «Først ble jeg så sint. Holdt på å kaste opp, en forsvarsreaksjon. Men i de neste minuttene, en slags stor, indre ro: Jeg var helt satt ut.»

For Despentes blir denne radikaliteten en befrielse fra tabuet, tausheten og den destruktive offerrollen som samfunnet hadde plassert henne i:

«For første gang var det noen som oppvurderte evnen til å komme over det i stedet for å velte seg lydig i et passende utvalg av traumer. En nedvurdering av voldtekten, rekkevidden av den, gjenklangen av den. Samtidig opphevet det ikke noe av det som hadde skjedd, visket ikke ut noe av det vi erfarte den natta.»

Veier til frihet

Det finnes mange veier til å oppleve en flik av frihet.

Om det er Vanessa Springoras sannhetssøkende memoar, Camille Kouchners selvbiografiske roman om sin familie, Linn Ullmanns utforskende roman, Heidi Furres presise fiksjonsfortelling, Kathrine Nedrejords vitnesbyrd eller Virginie Despentes hardtslående pre-#metoo memoar.

Etter å ha lest disse bøkene er det én ting som står tindrende klart frem; å dele disse tabubelagte erfaringene, å sette ord på sin historie – med sitt språk og sin form, og å insistere på at det kan skapes litteratur av disse temaene, har en sprengkraft som går langt utover den enkelte privilegerte forfatters mulige katarsis. Å skrive sin historie skaper kanskje ikke frihet i seg selv. Men fellesskapet som disse fortellingene danner; ved at de skrives, leses, og diskuteres, skaper en grobunn for en frihetsrevolusjon som er med på å sprenge tausheten, mytene og tabuene som alltid har straffet ofre mangedoblet.

Som Kathrine Nedrejord skriver i sin roman Forvandlinga: «Det gjør vondt å fortelle, men enda vondere er det å tie»

Hilde Slåtto

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser