Anmeldelser

Jevhenija Bjelorusets viser hvor utmattende krigslivet er

Ofte leser vi fordi vi ønsker å forstå, men Jevhenija Bjelorusets fortellinger fra Donbas-regionen nekter å innfri behovet.

I halvåret som har gått etter Russlands invasjon av Ukraina, har interessen for ukrainsk litteratur vært påtakelig. Behovet for å forstå og sette det ubegripelige inn i en kontekst, gjorde at ukrainske titler som klassikeren Fortellinger fra Odessa (1926) av Isaak Babel, galgenhumoristiske Døden og pingvinen (1996) av Andrej Kurkov, den postsovjetiske road-trip-romanen Anarchy in the UKR (2005) og flettverksromanen Mesopotamia (2014) av Serhij Zjadan ble utgitt på nytt i løpet av våren.

Denne høsten er en rekke nye utgivelser på vei. Cappelen Damm gir ut to av Ukrainias toneangivende 90-tallsromaner: Moskoviaden fra 1993 av Jurij Andrukhovytsj, en fabel om de nasjonalistiske strømningene i Russland, og Andrej Kurkovs absurde og komiske roman Venn av avdøde fra 1991, om en mann som bestiller en leiemorder til seg selv. Pax er i ferd med å oversette Serhij Zjadans siste roman Internatet (2017), om en lærer som må gå gjennom et krigsmareritt når han skal hentes sin 13 år gamle nevø fra internatet han bor på.

Den umulige sannheten

Jevhenija Bjelorusets fortellinger og fotografier som utgjør samlingen Lykkefall (Forlaget Oktober) fra 2018, er høstens første ukrainske utgivelse – og den første ukrainske kvinnen som utgis på norsk etter at krigen startet.

Men i Bjelorusets kort-korte fortellinger som beretter fra kullregionen Donbas, i tiden da Russland annekterte Krimhalvøya (2014), får vi ingen oppklarende forståelse av den pågående krigen, ingen rystende beskrivelser av virkningene av de hemmelige russiske militære operasjonene eller noen ny innsikt i konflikten.

Isteden får vi fortellinger som åpenlyst tviler på sin evne til å kunne si noe sant, som med vilje ikke er skrevet rundt et plot, og som forteller fra ståsteder som er vage og gir rom for tvil om hvem det er som forteller. Samtidig er de absurde, morsomme og grenser mot det fantastiske, slik ukrainske Nikolaj Gogols fortellinger gjorde.

Fotografiske fortellinger

Jevhenija Bjelorusets er fotograf og har i en årrekke jobbet med fotoprosjekter hvor hun dokumenterer mennesker som er marginaliserte og underrepresenterte. I flere av hennes tidlige arbeider ledsages bildene av tekster der de fotograferte snakker om sine liv. Dette ser en for eksempel i prosjektet Brick Factory Tour (2011), hvor hun dokumenterer kvinnelige fabrikkarbeidere i et svært fattig område i Vest-Ukrainia. Kvinnene har måttet ta over det fysisk harde arbeidet med produksjon av murstein fordi mennene ved fabrikken har reist utenlands for å jobbe.

---

Lykkefall

Fortellinger

Jevhenija Bjelorusets

Lykkefall

Oversatt av Dina Roll-Hansen

149 sider, Oktober 2022

---

I et essay knyttet til prosjektet reflekterer Bjelorusets blant annet over hvordan det påvirker kvinnene at hun fotograferer dem og deres arbeidsforhold, og hvordan minnene hun har av reisen ikke korresponderer med fotografiene hun har tatt.

Denne tematikken og arbeidsmetoden går igjen i Bjelorusets debut som forfatter. Fortellingene i Lykkefall sirkler rundt marginaliserte kvinner som lever liv som har stoppet helt opp eller har tatt uventede retninger på grunn av den russiske invasjonen. Men denne realiteten er ofte i bakgrunnen, og gir bare gjenklang i hvordan livene leves – uten utsikter til en fremtid og uten energi og tiltak til å endre noe. Kvinnene går i ring, er tilnærmet usynlige og utmattede. De drømmer absurde drømmer, lever i et vakuum og forsvinner uten at noen ser dem igjen. Felles for dem alle er hvordan de mister seg selv i den seige materien som livet deres har blitt, i den absurde og traumatiserende situasjonen som bare en krig kan skape.

Fra boka Lykkefall

Meningsløst

I Lykkefall har Bjelorusets satt sammen fotografier fra to tidligere fotoprosjekter og tekster som ofte tar form som intervjuer og samtaler. Men til forskjell fra Brick Factory Tour er det ikke lenger en direkte forbindelse mellom fotografiene og fortellingene: i Lykkefall imiterer fortellingene fotografiene ved å danne et litterært stillbilde, mens fotografiene gjemmer på andre historier som ikke fortelles fullt ut.

Bjelorusets prosjekt kan sees på som et anti-vitnemål om krigens absurde realiteter.

—  Hilde Slåtto

For meg var det avgjørende for leseropplevelsen av Lykkefall å ha lest etterordet til den engelske oversettelsen av boka av oversetter Eugene Ostashevsky, og slik bli kjent med Bjelorusets arbeider som fotograf, og å lese det sterke og interessante dagbokprosjektet hennes Letters from Kyiv: A Wartime Diary som hun skrev i vår for Venezia biennalen 2022. Jeg tror den norske utgivelsen av Lykkefall ville vært tjent med et etterord som setter Jevhenija Bjelorusets i en større sammenheng og gir et innblikk i det særegne prosjektet hennes, som kan sees på som et anti-vitnemål om krigens absurde realiteter.

Jeg leter etter mening i disse korte fortellingene fra livet i Donbas, men den er ikke å finne – akkurat slik kvinnene leter etter mening i sine liv som leves i skyggen av en begynnende krig som er hemmelig, paranoid og styrt av falske fortellinger.

Les mer om mer disse temaene:

Hilde Slåtto

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser