Yoko Onos «Grapefrukt» anmeldt: Skjerpende ideer i fantasifull lek
Skal du kjenne mytenes myte fra kunstneropprørene i det 20. århundre, da kommer Yoko Ono før John Lennon.
AVANTGARDE: Den japansk-amerikanske kunstneren og musikeren Yoko Ono (født 1933) regnes som en foregangsfigur innen eksperimentelle kunstformer på 1960-tallet. Hun er også enke etter Beatles-stjernen John Lennon.
Iain Macmillan
Happening, assemblage, event – hun definerer i denne boka selv forskjellene på motebegrepene fra den motestyrte kunsten på 60-tallet. For eksempel: happening er planlagt, event er tilfeldighet. Fluxusbevegelse, konseptkunst, meditasjonstripper – alt er innbegrepet i Yoko Onos kunstneriske virke, som også kan forstås som en form for kontinuerlig (ut)forskning av tilværelsen.
Hvis ikke det hadde vært for Simen Hagerups navn, ville jeg nok strøket forbi utgivelsen av den ikoniske Grapefruit (1964, 1970). Når en så egnet forfatter og kritiker fordyper seg i Onos utflukter i språk- og tingverdenen, lytter jeg meg nysgjerrig gjennom en oversettelse som virker stilsikker til tusen, og med noen årvåkne simenhagerupske preferanser i ordvalgene. Dessverre var det ikke anledning til å vurdere den norske utgivelsen opp mot originalteksten, men oversettelsen virker både konsekvent og oppfinnsom.
Rom og stillhet
Bestill abonnement her
KJØP
