Happening, assemblage, event – hun definerer i denne boka selv forskjellene på motebegrepene fra den motestyrte kunsten på 60-tallet. For eksempel: happening er planlagt, event er tilfeldighet. Fluxusbevegelse, konseptkunst, meditasjonstripper – alt er innbegrepet i Yoko Onos kunstneriske virke, som også kan forstås som en form for kontinuerlig (ut)forskning av tilværelsen.
Hvis ikke det hadde vært for Simen Hagerups navn, ville jeg nok strøket forbi utgivelsen av den ikoniske Grapefruit (1964, 1970). Når en så egnet forfatter og kritiker fordyper seg i Onos utflukter i språk- og tingverdenen, lytter jeg meg nysgjerrig gjennom en oversettelse som virker stilsikker til tusen, og med noen årvåkne simenhagerupske preferanser i ordvalgene. Dessverre var det ikke anledning til å vurdere den norske utgivelsen opp mot originalteksten, men oversettelsen virker både konsekvent og oppfinnsom.
Rom og stillhet
Min mulige fordom – etter å ha sett og lest om Yoko Onos performancer i noen tiår – er inntrykket av mange påhitt. Følgelig noterer jeg tidlig i lesningen at lange sekvenser av likelydende tekster og partiturer fremstår som litt ugjennomtrengelige. Blir jeg vitne til fortidens kunstform, det være seg eventer og happenings som fant sted i en kunsthall, på en jernbanestasjon eller i et japanske tempel, og som det nå finnes skriftlige spor av? Lesningen stopper opp som sulten ved et ensartet lunsjbord, før jeg gjør en selvkritisk oppdagelse:
Når jeg stanser opp før mettheten inntreffer (metthetsfenomen ikke ukjent blant kritikere) får jeg øye på hvilket tilfang av kunnskaper, ideer og tankekraft som disse små tekstene bærer med seg. Ikke tenk, hvisker en stemme, det er bare å stanse i tide. Onos kontemplative formasjoner rommer både rommets mulige enkelhet, stillheten og tingenes merkverdige orden.
Tusenfrydprat
Vekten av en tusenfryd er:
1 kilo mindre enn hjernen din
50 kilo pluss en vind
tre fjær
en dråpe av din mors tårer
3 milliarder kilo minus havet
Samtale med munk
Å være blant Yoko Onos tilhengere var en gang i tiden å begi seg inn på et område der en viss form for cool atferd og språkbruk ble forventet. Ikke slik i Onos tekstlige universer. Der er det nettopp forventninger som skal endevendes. Det er ikke for ingenting at jeg utbryter et «yess» når jeg leser om samtalen med den buddhistiske japanske munken mot slutten av boka. Han er misfornøyd etter å ha overvært hennes atypiske konsert, men kommer også til å bemerke: «Men det er jo det samme som vi driver med?»
---
Kunstbok/poesi
Yoko Ono
Grapefrukt
Gjendiktet av Simen Hagerup
200 sider, Kolon forlag 2022
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/QSKQD6B5ZBBKFE4STTEMZKOINU.jpeg)
---
En annen minimalistisk dialog handler om en eldre filmregissør med en forholdsvis fersk berømmelse. Han bruker 60 år på en dokumentarfilm om en herremann som omsider dør – av diaré. Jeg tør ikke røpe mer, men teksten er hylende morsom.
Som et riskorn
La oss ikke slippe buddhisme-temaet. «Mental rikdom bør forurolige akkurat som fysisk rikdom», leser jeg. Yoko Onos sentrale metafor er ikke sennepsfrøet:
«Det er fint å holde seg med fattige omgivelser, lyder, tenkning, tro. Det er fint å holde seg liten som et riskorn, i stedet for å bli større. Gjør deg uunnværlig, som papir. Se lite, hør lite, og tenk lite».
[ «Poeten Geir Halnes forener biologi og bønn» ]
Henger ikke utsagnet fra den velstående Yoko Ono dårlig i hop med alt det uttenkte i hennes happenings og instruksjonene på papir? «Den eneste lyden som eksisterer for meg, er lyden av tanken», skriver hun i en annen sammenheng. Likefullt er kraften til å endre det tenkte og tankemønstrene, skjerpe erfaringene og persepsjonen, parallelt til stede både i tekster og tegninger. Hun henvender seg svært direkte til publikum på formnivå, men er ofte skjult og anonymisert i egne fremføringer.
Vi får lære å kjenne kunsten til den Yoko Ono en hel verden stiftet bekjentskap med som fredsapostel.
— Freddy Fjellheim
Flere ganger får språkbildene hennes meg til å minnes den belgiske maleren og billedhuggeren René Magritte og hans surrealistiske motiver, for eksempel når jeg leser HÅNDSTYKKE:
Rekk opp ei hånd i kveldslyset
og se på den til den er gjennomsiktig
og du kan se himmelen og trærne bak den.
Nærmere leken
Ono bruker selv begrepet «instruksjoner», og det er da like mye snakk om å være som å lære. På et dypere plan handler det om å sette seg i de andres sted, «out-of-the-body», mens kroppen mottar være-instruksjoner, som denne naturøvelsen fra DYRESTYKKE: «Ta en væremåte fra en/ dyreart og gjør den til din egen i en uke». Væremåtenes muligheter baserer seg på det språklige sammenligningsleddet «i stedet for»: «Skaff deg en person/ i stedet for et speil.»
[ «Louise Glück er morsom i en forstand få forfattere oppnår» ]
Tilfeldighetsmystikken skinner gjennom som en replikk fra et Beckett-stykke: «Tegn et kart for å gå seg vill». I Grapefrukt får vi lære å kjenne kunsten til den Yoko Ono en hel verden stiftet bekjentskap med som fredsapostel. Hun inviterer de passive til fredfull handling og fantasifull lek, slett ikke helt ufarlig:
«SOLSTYKKE. Se på sola til den blir firkantet». (Vinteren 1962).
Du kan ta denne boka med ut i sommeren, som gjemmer seg under høsten. Sol deg til jul. Ikke glem våren. Ikke glem solformørkelsen.