Anmeldelser

En Beethoven-tolkning som virkelig skiller seg ut

Kristian Bezuidenhouts Beethoven er full av overraskelser og glimt i øyet.

Når den australske pianisten og cembalisten Kristian Bezuidenhout spiller Beethovens pianokonserter sammen med Freiburg Barokkorkester og den spanske dirigenten Pablo Heras-Casado, alle på tidsriktige instrumenter, da skal du høre etter, for dette er innspillinger som faktisk kaster nytt lys over stykkene og over Beethoven som komponist og type. En lang setning, men sann.

Konsertene fyller tre CD-er, og den siste, med konsertene nr. 1 og 3, er nettopp kommet ut. Den og hele serien er fabelaktig fint spilt.

I hendene på disse folkene fremstår Beethoven som en komponist full av overskudd og innfall, til og med humor. Hvem skulle trodd? Musikken hans, og særlig når den blir fremført på denne måten, minner oss enda en gang på det ironiske, forvirrende og betagende faktum – den du er på innsiden er ikke det samme som det unike du gir verden, det vi andre ser. Utsiden er som regel best. Raus, glad, klokere enn du selv.

Lettsåret og oppfarende

I Beethovens tilfelle er dette veldig tydelig. Myten om mannen er sannsynligvis ikke langt unna sannheten om hvordan han faktisk hadde det: Vanskelig, en kløne med kvinner, med folk i det hele tatt, lettsåret og oppfarende. Og så selvsagt den store ulykken, døvheten.

Men det fascinerende er at det tragiske og kjempende mennesket faktisk i ganske liten grad er til stede i musikken hans. Selvsagt finner vi det i noen ikoniske stykker, av typen 5. symfoni. Vi finner også tendensen til en type begeistring som virker liksom-frakoblet virkeligheten. En hektisk og ensom begeistring, full av høytflyvende tanker.

Men disse stedene er faktisk ikke så mange. I det store og det hele vitner musikken hans om en person med store ressurser. Her er det eksperimentlyst, lidenskap og sterk vilje, det er varme, poesi, til og med romantikk – og noe så sjeldent som fred. Mest slående er egentlig variasjonsrikdommen, kraften i ideene. De fem pianokonsertene er tydelige vitnesbyrd om dette, og de nye innspillingene tilfører enda et element til Beethovens stemningsverden: Godt humør.

Kristian Bezuidenhout og hele dette ensemblet er eksperter på før-romantisk musikk. Han spiller på en kopi av et piano fra 1820-årene, et hammerklaver, med en klang som ligger et sted mellom et moderne flygel og et spinett. Instrumentet brummer som en humle i bassregisteret og er sprøtt som en spilledåse i den lyseste diskanten. Et løp nedover på dette instrumentet er som når en hylle i glassmagasinet raser ut. Vi må kunne forestille oss dette som klangen Beethoven hadde i hodet da han skrev pianomusikken sin.

.

Sjokkvirkningen

Det som gjør platen så bra, er hvordan Bezuidenhout bruker lyden i dette instrumentet til å løfte frem hvert minste utsagn i stykkene, hvert løp og hver trille, og gi dem mening. Mange motiver og figurer hos Beethoven virker jo ærlig talt litt unaturlige og rare i den glatte lyden fra et moderne flygel. Men de faller på plass her.

Det beste eksempelet er kanskje det krøkkete temaet fra finalen i den femte konserten. Det har aldri virket mer naturlig enn på disse platene. Mer naturlig rart, vil jeg si. Litt av hensikten er jo å overraske. Det er som da Rolf Stenersen foreslo å bytte ut ordet plutselig, som han mente ikke passet til betydningen sin, med ordet pluts!

Det er en uforutsigbar og frisk Beethoven, og en tolkning som virkelig skiller seg ut

—  Tore Hegdahl

Bezuidenhout har et utpreget øre for det spontane, for virtuoseriene og innfallene som denne musikken er så full av. En del av det er jo ment rett og slett for sjokkvirkningen og den sunne effektens skyld. For gøy. Alt er ikke dypsindigheter. Veldig mye handler om kontrastene. Ville innfall veksler med alvorlige og ømme partier. Det kommer så fint frem her.

På de lange orkesterinnledningene kan du høre ham i bakgrunnen. Han spiller med. Dette er arven fra 1700-tallet og det de kalte basso continuo, altså at klaverinstrumentet spiller akkordene sammen med bassgruppen. Freiburg Barokkorkester er et av verdens ledende orkestre i dette repertoaret, og her er de på sitt beste. Spillet er fargerikt og gjennomsiktig. Forte-slagene, som det er mange av hos Beethoven, smeller skarpt, og de stille partiene er virkelig sarte og sprø. Hele ensemblet gir deg en følelse av musisering i kortbukser, befridd, med vinden susende rundt leggene, men også risikabelt, med bare knær.

---

Klassisk

Beethoven: Piano Concertos Nos. 1 & 3

Kristian Bezuidenhout, hammerklaver

Pablo Heras-Casado, dirigent

Freiburg Barokkorkester

Harmonia Mundi, 2022

---

Kjærlighet til livet

Den nye platen inneholder altså konsertene nr. 1 og 3. Dermed får vi også den eneste av konsertene som går i moll, nr. 3 i c-moll. Den er selvsagt mørkere enn de andre, men fortsatt full av overskudd og langt fra tragisk eller desperat. I for eksempel den fengende sistesatsen hører du hvordan Bezuidenhout tar seg friheter og legger til ting, ornamenter, utfyllinger og hele små improvisasjoner – en annen arv fra 1700-tallet. For et driv det er i denne satsen! Alle løpene, trillene, de virtuose figurene er så fargesterke, de snerrer og glitrer, og de gir plutselig mening.

I det hele tatt er dette Beethoven sett gjennom 1700-tallet, mer enn gjennom 18- eller 1900-tallet. Det er jo også 1700-tallsmusikk, skrevet i 1795 og 1800 da Beethoven var 25–30 år og helt på høyden. Komponistens egen tilnærming til pianokonsertene beskriver Bezuidenhout i CD-heftet som merkurial (vilter, ustadig, sier ordboken). Improvisasjon spilte en stor rolle. Beethoven selv var solist i alle, med unntak av den siste konserten, og pianostemmen var i mange tilfeller ikke helt ferdigskrevet til premieren. Han husket hva han hadde tenkt, og tok resten på sparket.

Det går absolutt an å høre denne holdningen også i Bezuidenhouts måte å spille på. Det er en uforutsigbar og frisk Beethoven, og en tolkning som virkelig skiller seg ut, selv blant andre innspillinger på tidsriktige instrumenter. Den er herved varmt anbefalt.

I Beethovens musikk er det stor iver og sterk kjærlighet til livet, og det kommer sjeldent fint frem på disse platene. Det er en mangel på reservasjon der, nesten en troskyldighet. Og Beethoven er ikke alene om det. Alle de store komponistene er ivrige. Selv Wagner, den skurken, er ivrig som et barn i musikken sin.


Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser